Jeg tenker ofte på måter jeg kan ta livet av meg. Jeg har flere tidligere forsøk som har blitt mer og mer alvorlige etterhvert. Jeg flyttet til en helt ny landsdel så jeg har ikke et støtteapparat rundt meg. Jeg er redd for at jeg ikke blir trodd hvis jeg spør om hjelp og jeg tror ikke jeg kan hjelpes.

For tre år siden var jeg innlagt og syntes det hjalp meg. Etter innleggelsen var jeg i samtaler med psykolog, men jeg følte det ikke og hjalp så jeg avsluttet det. Jeg har også fått oppfølging av Fact, noe som hjalp litt, men jeg følte jeg hadde dypere problemer som burde ha blitt tatt tak i. Når det går bra med meg så får jeg til det aller meste og jeg tror det har skapt et feil bilde av meg for andre og for meg selv om min psykiske tilstand.

Fact avsluttet oppfølging sin i vår og jeg har forsøkt ulike jobber i regi av Nav, jeg gjorde det bra når jeg først var på jobb, men min psykiske helse tok skade av det syntes jeg, selv om Nav ikke brydde seg om det. Jeg begynte på universitet nå i høst, et studie jeg virkelig ønsket og jeg så dette på veien min til et bedre liv. Vel nå sliter jeg igjen, jeg håndterer stresset med eksamener svært dårlig og jeg vurderer igjen å ta livet mitt.

Jeg er redd for å ikke bli trodd hvis jeg spør om hjelp, jeg føler meg sliten og ser ikke noe håp for at jeg kan bli bedre da jeg har forsøkt utallige ganger. Hvis jeg dropper ut av studiet er det spikeren i kisten for meg. Jeg har lagt all håpet i livet mitt på at jeg klarer denne utdannelsen. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke får vurdert i ett fag allerede da jeg ikke har møtt opp nok ganger.

Hei!

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver, men jeg håper du kan klare å henge fast i håpet om at det blir bedre!

Hvis du vil snakke, så må du gjerne sende meg en venneforespørsel :) Er åpen for å snakke om alt!

Masse klemmer