Jeg var i ett forhold i 10år med en psykopat. Har ikke innsett før etter at jeg gikk fra han at han var det. Gikk ut av forholdet fordi han ble sur om jeg var med venner eller familien min. Han likte å svært dårlig at jeg hadde besøk av familie/venner. Var vi uenig om noe så var det alltid han som hadde rett, jeg var dum osv. Og lot jeg ikke han vinne diskusjon så kunne han bli fysisk mot meg, klipe meg hardt i armen, klappe til meg, sparke etter meg etc. Han banka meg direkte aldri, men hadde ofte blåmerke på armen etter han. Og jeg var redd han, så jeg lot han vinne. Men tilslutt så årka jeg ikke mer, fordi vi hadde tre barn sammen. Jeg var så uenig i mye av barneoppdragelen (han var superstreng og kunne bli fysisk mot de og) så jeg dro. Dette er noe jeg er veldig glad jeg gjorde. Da jeg har fått venner og familien min tilbake, og nå føler jeg har ett liv. Men nå er det over to år siden jeg flytta ut derfra. Vi har barna delt omsorg. Han nekter å sammarbeide med meg, og han trakasserer meg på meldinger. Har prøvd møter på familievernkontor, politianmeldt han, barneværn og møter der. Men på møtene osv. Så er han enig i alt de sier, og han legger alt frem som at han skal sammarbeide med meg og snakke med meg på en ordentlig måte, men at han sliter fordi han er så såra fordi jeg dro. Jeg hadde lenge forståelse for at det kunne være vondt, selvfølgelig. Men nå er jeg så sliten og lei av å bli motarbeida. Ungene skulle egentlig til min mor i høstferien i noen dager, men pga at jeg har fått meg ny kjøreste nå så har han avlyst det siden det egentlig er hans uke å ha de. Dette straffer jo ikke meg, men ungene som har gleda seg til det. Slike ting gjør han hele tida, får han ikkr viljen sin eller noe ikke går hans vei, så straffer han meg med slike ting. Som egentlig bare straffer ungene. Han kan å bruke barna som budbringere. Noe jeg vet ikke er greit, men uansett hvor mange ganger jeg tar det opp med han eller instansene, så lover han at d skal bli bedre, men det skjer ikke. Han kan sende meldinger til meg om at jeg er en dårlig mor, jeg er en hore, han håper jeg får kreft og dør for da får han og alle andre det mye bedre. Osvosv.
Nå har bare alt sagt stopp, og jeg føler at jeg ikke orker mer. Alt er slitsomt. Jobbe, trene, aktiviteter med barna, tid med venner og familie,slt er bare slitsomt og jeg orker ikke. Ser ikke vitsen med noe lenngere. Min nye kjæreste er selvfølgelig veldig støttende og fortvilt.
Men så, hva skal jeg gjøre? Hvordan årke å leve det livet her? Føles ut som jeg har vært i en ufrivillig krig i over to år, og prøvd å være fredsmekler. Men det bare fortsetter.

Kjenner meg så godt igjen i mye av det du beskriver. Min eks er ikke så stygg mot meg i meldinger, han gjør ting i det skjulte i stede.. Det er utrolig slitsomt å leve med det! Det er nå 4 år siden jeg gikk fra min eks, men fortsatt tar det MYE av min energi.. Jeg ser også ganske håpløst på det hele, da han utad er så hyggelig og grei mot alle. Så ingen tror at han er noen dårlig fyr.. Vi var på familievernkontoret en gang, og da var han så hyggelig og helt enig i alt familievernkontoret foreslo. Men med en gang vi kom ut fra fvk, kom han med trusler mot meg. Hadde jeg ikke hatt barn med han, kunne jeg gitt totalt faen i hele fyren! Og bare latt alt dritet han kommer med prelle av. Men siden vi har barn, så må jeg jo ha noe med han å gjøre i ganske mange år framover. Og det er jo best for ungene med mest mulig god steming mellom foreldrene.. Føler jeg bare må svelge all dritt for å skåne ungene, mens han får herje på å gjøre så mye faenskap han vil, uten konsekvenser!! Det hjelper vel deg lite at jeg også klager, men litt godt å dele frustrasjon med en som vet hva en står i..

Takk for at du deler at du har hatt det liknende. Det hjelper kanskje ikke på så måte, men jeg vet at jeg ikke er alene. Føles til tider som om jeg er det. For er absolutt ingen som forstår hvor utmattende det er.
Var nylig på familievernkontoret med barnefar, på nytt. Han var så hyggelig og inøtekommende. Og ja det varte bare til vi var ute derfra.