Jeg har fått diagnose på depresjon i august, og dette problemet har jeg hatt lenge før og klarer ikke å få det bort.
Jeg har alltid for høye krav for meg selv. Uansett hva jeg gjør tenker jeg etterhvert på det som om det gikk til helvette, selv om jeg egentlig gjorde det ganske bra. Jeg vet ikke hvor normalt dette er og hvor mange andre som opplever det.
Jeg hører alltid "ingen kan være perfekt" og "tenk heller på det gode som du HAR fått til", alt dette vet jeg egentlig, men det nekter å sette seg i hodet.

Jeg har kompleks PTSD og psykologen min sier at dette problemet kommer fra det. Jeg har lyst å få et nytt perspektiv på dette, kanskje få disse setningene til å sette seg i hodet og faktisk tro på dem. Har noen råd?

Min erfaring er at psykologer og antidepressiva kun kan gi deg redskaper å jobbe med og dempe symptomer.
Resten må du jobbe med selv.

Folk som har opplevd sin andel av dritt i fortiden , får ofte med seg en styggen på ryggen..en stemme som hele tiden VIL at du skal mislykkes, som leter etter feil og prøver å være i forkant for å unngå feil ting skal skje / tenke seg skrekkscenario over alle mulige tenkelige utfall.

GAD( generaliserende angstlidelse ) funker sånn på meg iallfall.

Jeg må selv..hver bidige dag , slåss og diskutere med tankene som er inni hjernen.

Ikke prøv å bli kvitt dem ,da blir det dobbelt så ille. Se heller på tankene med et kritisk blikk. Og spør: er det rett det hjernen min tenker NÅ?