Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Førstegangs depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Førstegangs depresjon

feb 20 2017 - 09:46
Jeg skriver fordi jeg egentlig ønsker råd. Jeg har aldri vært deprimert før, men føler jeg er det nå. Jeg vet jeg er det.

Jeg giftet meg for en del år siden. Etter hvert viste det seg at hun hadde psykiske utfordringer i tillegg til fysiske plager. I mange tilfeller var det vanskelig å vite hva som kom først av høna og egget. Hun ble ikke gravid, og barn ønsket vi oss sterkt. Vi gikk gjennom fem IVF behandlinger før hun i februar i fjor avlyste de to siste forsøkene ved en privat klinikk pga situasjonen sin og det faktum hun ikke lenger ønsket å leve med meg. Jeg handlet relativt raskt og godt - fant ut at jeg ikke orket dette mer. At ønsket om familie og barn var så sterkt at jeg ganske enkelt kunne forlate henne. Jeg følte meg vel dolket i ryggen, og lei alle plagene hennes. Jeg greide det bare ikke mer. Jeg måtte tenke på meg selv og fremtiden. Den avgjørelsen var helt korrekt.

I fjor høst møtte jeg en ny jente. Jeg trives utrolig godt med henne. Hun har to barn fra før, og er min alder. Jeg følte jeg tidlig måtte avklare mitt ønske om barn/familie. Hun svarte positivt på det. Dette var noe hun ville ha med meg. Hun sa jeg hadde snudd tankene hennes om barn. Hun hadde egentlig ikke ønsket flere. Vel, hvis noe er for godt til å være sant, er det ofte for godt til å være sant. To måneder senere ombestemmer hun seg. Hun vil ikke nå og pr dags dato ønsker hun ikke noen heller. Men hun sier hun aldri kan vite hva hun tenker i fremtiden, og er i beste fall usikker. Jeg har vel også gått i den fella og være desperat. Jeg sliter tydelig med en depresjon over å ikke være far. Føler meg utenfor samfunnet. Føler jeg har noe å gi. Føler at jeg tok så forferdelig feil for 10 år siden og må betale for det gale valget mitt resten av livet. Føler at jeg har feilet i noe som jeg skulle ha fått til. At jeg har skuffet mine foreldre som også savner barnebarn.

Problemet er at jeg ikke klarer å forlate henne slik jeg gjorde med eksen på den måten. Jeg klarer ikke tanken på å være uten henne eller barna hennes. Jeg føler at den avgjørelsen jeg må ta med tanke på min egen fremtid er så stor at jeg ikke klarer å ta den. Å bli pappa er et så stort ønske at jeg sliter voldsomt med å få dagene til å gå rundt. Men er jeg egentlig like mye deprimert over mangel av familie? Mangel av noen hjemme når jeg kommer fra jobb? Frykt for ensomhet? Jeg kjenner ikke igjen med selv lenger. For 7-8 år siden var jeg i perfekt synk med nåtid og fremtid. Alt gikk etter planen. Nå har alt rast sammen for meg, og jeg får ingen ny sjanse. Og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å tenke "hun vil ikke ha barn, så da kan jeg ikke være med henne." Jeg gjorde jo akkurat det samme med en jeg har kjent i 10 år for ett år siden...
Avatar

Hei

feb 21 2017 - 10:32
Skjønner deg svært godt. Det er vondt å savne et barn en har ønsket seg så lenge.

Du må være helt ærlig med henne og fortelle hvor dypt et savn du har. Si hvor glad du er for å være en del av familien hennes og at du har håp om at dere sammen kan utvide familien.
Tror ikke du kan presse fram en endelig avgjørelse pr dags dato, da forholdet deres ennå er rimelig ferskt. Men vær tydelig på at du har en drøm om større familie etter hvert.
Ved å være en god partner og støtte henne i hennes jobb som mamma, så vil det være enklere for henne å se for seg at enda et barn ikke vil være uoverkommelig. Husk at hun allerede har blitt "alene" med to barn en gang og antagelig er redd for å bli alene med tre.
Avatar

Re: Førstegangs depresjon

feb 21 2017 - 11:06
Det er vanskelig, men du må finne ut av hva som er viktigst for deg. Det er fordeler og ulemper uansett hva du velger, så du må kjenne på hva du er villig til å gi opp. Samtidig må du tenke igjennom risikoen ved å satse på fordelene. Kanskje tar det flere forsøk før du finner noen som vil eller kan få barn. Er den du finner en du har det like bra med?
Det blir feil å legge alt for mye tyngde på at de har et ønske om å stifte familie, dere skal fungere sammen som par og foreldre når familien er etablert. Andre kvaliteter og verdier må også være på plass. Sånn kan ta tid å finne. Har du tid til å velge bort de som er dårlig match, eller finner du deg i for mye fordi de vil ha barn?
Og du må være i stand til å være lykkelig i et liv uten din nåværende kjæreste. Ingen anger eller tvil noen måneder eller år senere. Det er ikke rettferdig for henne, hennes barn, den nye du finner eller eventuelle barn dere får. Klarer du det?
Er du innstilt på søvnløse netter, gråting du ikke får trøstet og å gi opp fritiden din? Det virker som om du romantiserer litt, har du realistiske forventninger til hva farskapet du ønsker innebærer? Mange tar det for gitt at barna deres er friske, men det er ikke alltid slik det blir. Sørg for å kjenne på det.

Har du fått bekreftet at du er fertil? Med tanke på vanskene tidligere, er det en grei ting å vite sikkert før man tar et valg som du står ovenfor.

Jeg skjønner at farsrollen man har med barn som ikke er egne er rar og føles amputert. Men det er faktisk ganske fantastisk også. Ok, så har de ikke dine gener, eller ser ikke ut som deg. Kanskje er de knyttet til sin biologiske far slik du skulle ønske de var knyttet til deg. Men de er likevel knyttet til deg som omsorgsperson. Du er med på å oppdra dem, forme dem. Tar del i gleder og sorger, støtter dem, bygger dem opp. Du er lekekamerat og rollemodell. Du er viktig for dem. Hvorfor ikke legge fokuset ditt i å være best mulig far med det du har? Kanskje drømmer du om noe du ikke engang får. Se verdien i det du har og gjør det beste ut av situasjonen?
Det er rart, livet. Man ender sjelden opp med det man forventet eller ønsket seg. Det betyr ikke at det man har ikke er det som er best for oss. Man må ofre noen ting. Lempe på krava og spise noen kameler. Noen ganger ender vi opp langt oppi åra før man innser at forventningene våre ikke har blitt innfridd. Man har latt sjanse på sjanse gå fra seg, og nå sitter man ikke igjen med noe.
Kanskje finner du den perfekte å starte familie med. Kanskje finner du alt du har villet ha allerede i morgen. Men ingen kan si det sikkert. Det eneste vi vet sikkert er hva du har nå. Det er utvilsomt lettere å forholde seg til.

Du er ikke ansvarlig for å produsere barnebarn for dine foreldre. Det er ingen plikt, ingenting å ta for gitt. De har ikke rett til å være skuffet over dette. Jeg mistenker dog at denne skuffelsen sitter mest i ditt hode?
Uansett kan du minne dem på hvor heldige de er som får være stebesteforeldre?
Jeg tror mye av problemet ligger i at du/dere ikke helt ser verdien i det dere allerede har. Hva er det du tenker som gjør at dette ikke er like bra som biologisk farskap?

Jeg synes også barna hennes fortjener å bli tatt hensyn til her. Er det så viktig for deg å følge dine ønsker og drømmer, at det trumfer deres behov for trygghet og stabilitet? De har allerede opplevd et samlivsbrudd én gang. Hva tar de med seg når den nye familien løses opp også? Hva vil det gjøre med selvfølelsen deres? Du har et ansvar her, som du godtok da du etablerte deg med henne og barna hennes. Og jeg kan ikke se at du selv har nevnt konsekvensene valget ditt vil få for barna. Du skriver at du ikke vil være uten dem. Hva ønsker de?
Avatar

Re: Førstegangs depresjon

feb 21 2017 - 19:03
Takk for gode svar.

Siste først; jeg har ikke etablert med meg henne. Jeg er bare veldig glad i dem. For dem vil jeg bare bli en person som kom, og som etter seks måneder forsvant igjen. Og her er cluet, jeg ser jo at jeg har stresset henne og pushet henne.

Ellers syntes jeg du har mange gode poenger som fikk meg til å tenke. Jeg romantiserer dog ikke det å bli en forelder. Jeg har jobbet med barn og unge nesten hele livet, har to yngre søsken og er veldig klar over utfordringene. Make no mistake, dette vet jeg og er forberedt på. Jeg har også bekreftet at jeg er fertil.

Jeg syntes du hadde et viktig poeng med å se verdien i hva jeg har i dag. Takk for det. En venninne sier til at jeg aldri må ofre drømmen min for noen. Men så er det jo også slik du sier - så her blir jeg stuck litt i midten av dere. Jeg forstår begge to. Jeg syntes vel at det var veldig leit av henne å gå tilbake på noe så fundamentalt - for min del. For meg er det et veldig sårt tema, så selvfølgelig måtte det røres om på til de grader.

Ellers prøver jeg alt det artemis sier, og prøver å gjøre en så god jobb som mulig. Om hun lar meg. Akkurat nå virker det som jeg bare er skjøvet ut i kulda. Så i tillegg til en slags depresjon over å føle meg delvis mislykket så får jeg en kjærlighetssorg x2 der, både over henne og at jeg ble så glad i datteren hennes.
Avatar

Re: Førstegangs depresjon

feb 27 2017 - 13:54
Hei igjen, noen dager siden jeg har vært her inne nå, har du kommet noe videre med grublingen? Du sier du er skjøvet ut i kulda, hva vil det si? Er dere fortsatt sammen, er dere på talefot?
Hvorfor føler du deg mislykket? Slik jeg ser det er dere bare individer med ulike ønsker for fremtiden. Dere er da flotte mennesker selv om dere vil ulike ting?

En annen tanke er at du sannsynligvis forblir i stand til å bli far en god stund fremover. Du kan gi henne noen år til å tenke over det å få barn, og likevel ikke nødvendigvis gå glipp av muligheten. Hvis hun nå sier kanskje i fremtiden, så har dere fortsatt noen år før muligheten blir borte for henne.
Og ditt syn på det du har kan vise seg å endre seg over de samme årene. Kanskje blir den lille familien du har i dem enda viktigere for deg enn egne barn, enn det er nå? Er det noe som må avgjøres her og nå?
Hva tenker du å omfavne det du har nå og leve litt mer åpen for det som kommer? Kanskje sitter du med bedre informasjon som gjør det lettere å ta avgjørelsen. Og du styrer jo fortsatt over livet ditt senere om du utsetter valget deres noe.
Hvis du er dypt ulykkelig uten barn, selv etter å ha prøvd å tenke åpent om det, så har du jo egentlig svaret ditt. Da må du bare leve livet ditt slik at du kan ha det best mulig. Du må akseptere at du må gi opp noe og at det innebærer flere forsøk før du finner det du vil ha.
Uansett håper jeg du finner ut av det og at du er lykkelig. Det fortjener du! :)
Avatar

Re: Førstegangs depresjon

feb 28 2017 - 12:38
Jeg kan gjerne omfavne det jeg har og være med åpen for fremtiden og det som kommer. Kanskje jeg senere sitter med bedre informasjon. Det har jeg absolutt tenkt. Jeg syntes bare jeg er for gammel nå til å "vente og se". Jeg kan gjerne la henne få lov til å tenke litt. Jeg syntes bare jo mer tid som går, jo mer forsvinner mulighetene mine.

Men det er vel der vi er nå. Vi avsluttet det hele, ombestemte oss og er mer enn på talefot. Hun er mer i tenkeboksen, jeg forholder meg med på det samme. Jeg ønsker barn, og vil gjøre det jeg kan for at det skjer. Jeg har stort sett ikke latt meg selv akseptere andreplass, og gjør det ikke nå heller. Jeg føler jeg må gi henne opp hvis hun ikke vil. Jeg vil ikke gi henne opp, men jeg ser ingen annen utveg om hun bestemmer seg for at hun ikke ønsker flere. Jeg forstår godt hun ikke vil, det er ikke det. Jeg må tenke på meg selv.

Alt dette er egentlig så opprivende og av så eksistensiell natur at det blir utrolig slitsomt.
Avatar

Re: Førstegangs depresjon

mars 3 2017 - 23:41
Det er helt klart tøft. Men det flott at du vet hva du vil da! Da er det som skjer videre litt utenfor din kontroll også. Det er ikke så mye å klandre seg selv over, dere har jo begge bestemt det. Vil hun ikke, så er det trist, men da vet du at det må bli sånn. Det er litt bedre enn å bare være usikker og ulykkelig, liksom.
Til forsiden