Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Føler meg mislykket.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Føler meg mislykket.

april 14 2017 - 15:19
Jeg sliter en del med negative tanker som hemmer meg i hverdagen. Da jeg var liten så ble jeg mobbet igjennom hele grunnskolen inntil jeg begynte på videregående. I tillegg så opplevde jeg at mine foreldre brydde seg svært lite om hva jeg foretok meg. Jeg var et snilt barn som ofte foretrakk å sitte på rommet mitt og lese eller å tegne. Jeg var skoleflink og svært interessert i å lære nye ting. Og jeg var svært sosial inntil mobbingen startet. Da trakk jeg meg inn i meg selv.

Min far var også svært kritisk. Alt jeg sa eller gjorde var ikke godt nok. Det hjalp ikke at jeg hadde gode karakterer i alle fag om jeg hadde en 3 i matte.Han var så fæl til å fokusere på alt som var negativt. Han ble verre da han og mamma skilte seg. Da begynte han å hakke på ting ved meg som minte han om muttern. Ofte kunne jeg og søsknene mine kjenne på forhånd om han var i dårlig humør. Han trengte bare å kjøre bilen inn på gårdsplassen så visste vi. Jeg tror kanskje han selv var deprimert. Jeg husker jeg fant medisiner mot angst i baderomsskapet.

Og mamma var nesten umulig å få kontakt med. Hun var for opptatt med andre ting. Enten med å se på TV, lese eller å snakke med venninner på telefonen. Vi måtte ofte mase for at hun skulle høre etter når vi snakket til henne. Jeg kan nesten ikke huske at hun tok initiativ til å finne på noe samme med ungene sine. Hun var omsorgsfull og sjelden slem, men barn trenger mer enn det. De trenger også å bli sett og hørt ellers.

Jeg har svært få gode minner fra barndommen om oss sammen som en familie. Og de få ferieturene vi dro på sammen endte som regel i krangling.

Ja da er det jo ingen overraskelse at de til slutt skilte seg. Muttern flytta ut og siden hun hadde null utdannelse eller jobb, så måtte vi bo hos pappa. Jeg husker at hvis jeg sa noe pappa var uenig i så sa han at jeg var så lik mora mi med tydelig forakt i stemmen. Jeg kunne liksom ikke ha egne meninger uten å bli beskyldt for å ta den andres parti. En annen gang så spurte han om hvorfor jeg ikke kunne slutte å kakle så fælt da jeg forsøkte å holde en samtale med ham. Jeg var vel rundt 14år.. Jeg hadde ingen venner pga. mobbingen. Mamma hadde flyttet ut. Jeg var ensom og prøvde bare å snakke med pappaen min. Kommentaren knuste meg innvendig. Jeg svarte ikke, men gikk på rommet mitt og låste døra for å gråte. Den dag i dag så har jeg ikke glemt den episoden. Han husker sikkert ikke engang at det skjedde.

De kranglet også stadig om penger. Jeg gruet meg til å spørre om penger til skoletur og sånne ting. For da ble jeg som regel avvist med beskjed om å spørre den andre parten. Pappa jobbet mye eller sov på sofaen resten av dagen. Vi ble ofte overlatt til oss selv.

En dag så ble fattern så sint og skjelte ut både meg og søsknene mine etter tur fordi han ikke fant igjen bilnøklene sine. Da hadde jeg tørket av kjøkkenbenken og bare plassert nøklene oppe på mikrobølgovnen. Da fikk jeg nok og dro til mamma. Jeg orket ikke den konstante dårlige stemningen hjemme hvor vi måtte gå på tå for at fattern ikke skulle bli sur. Etter det så bodde jeg mest hos mamma. Inntil jeg flyttet ut som 19 åring. Jeg savner pappa og tenker ofte på åssen forhold vi kunne ha hatt om ikke han og mamma var så uvenner. Jeg er ganske sikker på at han ikke hadde oppført seg sånn om han ikke var ulykkelig selv. Han var svært bitter på mamma i mange år etter bruddet. Jeg har noen minner av ham som svært kjærlig da jeg var sånn 4-5 år gammel. Men alt forandret seg da jeg kom i skolealder.

På grunn av det som skjedde mellom muttern og fattern så var jeg lenge redd for å ende opp som mamma. Jeg var redd for å ende opp med barn i tidlig alder og uten utdannelse og jobb. Men jeg visste heller ikke hva jeg skulle studere eller jobbe med etter endt videregående skole. Jeg gikk tegning, form og farge fordi jeg var glad i å tegne. Da fikk jeg beskjed av min far at det var en totalt bortkastet utdannelse. Det var noen utdannelser som jeg var nysgjerrig på, men ikke turte å søke på. Eller rettere sagt. Jeg søkte og kom inn, men turte ikke å satse på det. En grunn er fordi jeg visste at det kostet penger om jeg skulle bo utenbys. Penger som jeg ikke hadde og som jeg følte jeg ikke kunne spørre om. Jeg var blitt vant til å bli avvist så det å spørre om penger satt langt inne. En annen grunn var at selvtilliten min var så ødelagt av all mobbingen og kritikken at jeg var redd for å satse på noe fordi jeg var redd for å mislykkes.

Så var videregående over og jeg hadde ingen jobb og bodde fremdeles hos mamma. Muttern tvang meg til å signere papirer for å få bidrag fra da jeg ble 18. Dette var penger jeg aldri så noe til og ikke forstod jeg helt hva jeg hadde underskrevet på heller. Jeg husker bare at jeg følte at alt var kaos innvendig og at jeg var redd for at pappa skulle hate meg. Så ble jeg tvunget til å dra på Aetat, noe som i seg selv ikke er negativt. Jeg var motivert til å jobbe og tjene egne penger selv om selvtilliten var på bånn. Problemet var at Aetat gjorde det mye verre. Den dag i dag så skyr jeg NAV pga. det jeg opplevde der. Men det er en annen historie. Poenget var at jeg ikke fikk jobb tross vedtak og den motivasjonen jeg hadde ble ødelagt av inkompetente saksbehandlere og arbeidsgivere som bare var ute etter å utnytte billig arbeidskraft.

I mellomtiden så møtte jeg noen som jeg ble svært forelsket i. Og vi var sammen hver dag. Når jeg elsker noen så er det for livet virker det som. For vi er fortsatt sammen i dag 13 år senere. Han ga meg den oppmerksomheten og kjærligheten som jeg var sulteforet på i hele oppveksten. Men forholdet har dessverre ikke vært en dans på roser. Jeg oppdaget etterhvert at han slet med sine ting også. Han fikk ADHD og angst diagnose i voksen alder og jeg har måtte tåle mye for å være den som har tatt ansvar for alt i forholdet. Men jeg er sånn som ikke bare gir opp et forhold fordi ting er vanskelig i blant. Derfor har jeg blitt.

Så til slutt ble muttern lei av at vi hele tiden var hos henne siden jeg fortsatt bodde hjemme på jenterommet. Så jeg ble tvunget til å flytte ut. Jeg var selvfølgelig livredd, men samtidig så var jeg glad for å få et eget sted hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville uten å få kommentarer på det hele tiden. På den tiden gikk jeg fortsatt på tiltak igjennom Aetat. Så jeg fikk svært lite utbetalt i måneden. Men kjæresten min som var eldre hadde greit med penger, så vi fant ut at vi skulle prøve å bo sammen. Det skulle vi ikke ha gjort. Å leie bolig med utgifter til strøm, oppvarming, mat osv. var mye dyrere enn jeg hadde skjønt. Jeg hadde ingen erfaring med dette i det hele tatt.. Jeg var så redd for å skuffe alle at jeg ikke turte å være ærlig om hvor dårlig økonomi jeg hadde, Jeg forsøkte å si det til samboeren min, men da han reagerte med sinne så begynte jeg å holde det for meg selv. I virkeligheten gikk alle pengene mine til min del av husleia. Jeg hadde 1000kr igjen til andre ting etter det. Samboeren min tok hånd om alle de andre utgiftene, men ble sint når jeg sa at jeg hadde så lite penger og mente at han ikke kunne betale alt alene. Da hadde jeg imellomtiden greid å få meg en liten deltidsjobb. Og utbetalingene fra NAV opphørte. Jeg hadde ingen som jeg kunne henvende meg til og med ingen kunnskap om mine rettigheter så bare avfant jeg meg med situasjonen. Og hadde i tillegg svært dårlig samvittighet over at samboeren betalte nesten alt. Jeg søkte på en masse jobber men fikk sjeldent et svar eller et intervju.

Og så gjorde jeg en svært dum ting. Jeg tok opp flere kredittkortlån. Rett og slett for å kunne betale for forbruk som sminke og klær, men også regninger på andre ting. Det var som en rus da jeg plutselig hadde penger. Dette var starten på en rekke økonomiske problemer som jeg den dag i dag holder hemmelig. Jeg har ikke fortalt det til noen fordi jeg skammer meg så fælt. All den kranglinga om økonomi og penger mellom foreldrene mine da jeg var yngre har nok påvirket meg litt. Men hovedsaklig er vel pengeforbruket for å dekke over vonde følelser som aldri er blitt tatt tak i. Jeg kunne jo selvfølgelig ikke betale regningene til slutt fordi jeg hadde så lite utbetalt. Alt gikk til inkasso og brev fra namsmannen begynte å dumpe ned i postkassa. Det ble jo intet til utlegg siden jeg tjente så lite at det var under fattigdomsgrensa, men truende brev fra kreditorer fortsatte å komme. At jeg har greid å skjule dette så lenge som jeg har gjort er bare fordi samboeren aldri henter posten. Det er det kun jeg som gjør.

Det er vel i grunn jeg som gjør alt. Jeg kunne like gjerne ha vært enslig føler jeg noen ganger. Svigers er det ikke noe hjelp i heller. De likte ikke at jeg ble sammen med sønnen deres og selv om de har blitt litt mer imøtekommende de senere årene så kommer jeg aldri til å få noe nært forhold til dem. De har sagt for mye stygt om meg bak ryggen min. Og nå er de vel bare glad for at det er jeg som tar ansvar for sønnen deres slik at de slipper. For nå som jeg er en voksen kvinne i en alder av 32 år så ser jeg at samboeren min er et stort barn som aldri hjelper til med noe som helst. Lenge har jeg unnskyldt ham fordi jeg har følt at jeg skylder ham noe fordi han betalte nesten alt i mange år. Men samtidig så synes jeg synd på ham fordi han også har hatt en vanskelig oppvekst, men også en diagnose som ikke gjorde det lett for ham på skolen. Idag er han uføretrygdet pga en rekke problemer. Blant annet psykiske. Også elsker jeg ham. Det kjennes ut som hjertet skal sprekke når jeg tenker på det. Men derfor blir jeg også svært trist når jeg føler at han ofte tar meg for gitt.

Han vet at jeg ble mobbet og at jeg har hatt en vanskelig oppvekst, men han er ikke interessert i å høre om det. Det virker som han ikke takler andre menneskers problemer, fordi han blir engstelig av det. På grunn av ADHDen så blir han fort sint og sier mye utrolig stygge ting. I starten når det skjedde så ble jeg helt stum. Jeg var redd sinte mennesker, mye pga, faren min. Jeg er fremdeles litt redd sinte mennesker den dag i dag. Men dette sinnet som samboeren min får er så aggressivt og skremmende. Han kan finne på å knuse ting eller slå neven i bordet. Han misforstår ofte også ting som gjør at bagateller blir blåst opp. Og han er svært utålmodig. Han blir sint om jeg ikke svarer på et sprøsmål eller gjør ting fort nok i hans øyne. Etterhvert så lærte jeg at det ikke gikk an å diskutere med ham. For da ble han verre. Jeg vet at dette er en del av ADHDen men jeg ser at han ofte misbruker det for å slippe å bli konfrontert med noe. Resultatet er at jeg alltid gir meg uansett hva det er fordi jeg ikke orker at han blir så sint. Han blir fort blid igjen, men det hjelper jo ikke når jeg ikke tør å ta opp ting. Jeg har også forsøkt å si ifra at jeg ikke tolerer at han kaller meg opp og sier så mye stygt eller at han herser med meg, men da blir han bare sintere. Mange ganger så ender det opp med at jeg går unna og begynner å gråte. Ofte så ignorerer han meg etterpå, later som ingenting eller så kommer han for å gi meg en klem. Det er sjeldent jeg får en unnskyldning. Jeg følte at han ble bedre da han gikk på ritalin, men det slutta han med fordi han ble så dårlig når han glemte en tablett og fordi han ikke følte seg som seg selv. Jeg skulle ønske han kunne prøve noe annet for å takle ADHDen sin bedre og en liten stund gikk han til psykolog og stod på venteliste for et kurs i hvordan å takle angst og ADHD. Men det ble det jo ikke noe av.

Så her har jeg altså investert 13 år av livet mitt på en som jeg ser behandler meg dårlig. Jeg skammer meg for at jeg ikke går fra ham og jeg er redd for hva det vil si for fremtiden. Mange ganger har jeg tanker om at jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake, men samtidig ta med meg alle erfaringene mine slik at jeg kunne ha valgt å gjøre ting annerledes, men det går ikke. Mange ganger så ønsker jeg at jeg også var uføretrygdet så jeg slapp streve så fælt i arbeidslivet. Men jeg vet at det ikke er noe man burde ønske seg og at jeg burde være glad for at jeg er nogenlunde frisk.

I mellomtiden greide jeg å utdanne meg og få fagbrev, men innså etter 4 år at jeg ikke trivdes i jobben. Jobben krever at man har selvtillit, men jeg har veldig dårlig selvtillitt og er svært selvkritisk. I starten så følte jeg meg flink og var lærling i en bedrift hvor jeg trivdes og hadde venner blant kollegaene mine. Og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Jeg fikk til og med ordnet nedbetalingsavtaler med de fleste kreditorene mine. For første gang så følte jeg at jeg hadde penger til overs. Jeg begynte å se lysere på ting. Og håpet at jeg kanskje kunne få boliglån så fort gjelda var nedbetalt, Men så fikk vi brått høre at bedriften skulle legges ned. Så da måtte jeg bytte jobb.

Så begynte det å gå nedover igjen. Jeg følte meg konstant usikker på jobb. Fikk mye kritikk. Og selv om den var konstruktiv så begynte det sakte, men sikkert å tære på selvfølelsen min igjen. Jeg blir ikke helt kvitt denne vonde følelsen av å ikke være god nok. Og det å hele tiden sammenligne seg selv med andre. Denne usikkerheten passer ikke å ha i den type jobb som jeg har. Så den ødelegger mye. Etter å ha prøvd i 3 jobber over 4 år så ga jeg opp.Eller jeg ble oppsagt fordi jeg ikke greide å tjene inn nok penger til bedriften. Det var et slag i trynet for jeg pleier ikke å gi opp, for jeg er en av de som mener at det ikke kommer noe godt ut av det. Og at livet må gå videre. Jeg kom også frem til at en jobb som handler om å være rundt og snakke med en masse forskjellige mennesker hver dag ikke passer meg. For jeg blir så fort psykisk sliten av det. Og trøtt og energiløs. Skulle ønske jeg fant en jobb hvor jeg kunne bruke mine kreative evner på et kontor f.eks.

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg mislykket fordi jeg sitter her uten jobb, oppsparte midler eller fremtidsutsikter i en alder av 32 år. Ikke har jeg noen venner som forstår meg. Familien kan jeg ikke prate med. Jeg er redd for å bli dømt, kritisert og avvist som jeg alltid har blitt. Jeg mistenker at jeg har en form for moderat depresjon, men jeg tør heller ikke å gå til noen for å få det bekreftet. Jeg tenker det at det er så mange som ikke får hjelp, så hva er vitsen? Mitt møte med det offentlige systemet har ikke vært positivt heller så da kvier jeg meg. Jeg fikk også nettopp vite at jeg må ut med nesten 30 000kr for å fikse tennene mine og at jeg får en gedigen baksmell på skatten. Jeg har over 200 000kr i inkassogjeld som jeg prøver å betale ned.

Jeg føler meg som en byrde.... Jeg tror ikke jeg vet hva det vil si å være lykkelig. Den følelsen har jeg aldri kjent. Jeg føler også at alle andres problemer er viktigere enn mine. Jeg skrev et langt innlegg om mine erfaringer med mobbing og la det ut på facebook slik at alle vennene mine kunne se det. Var ikke en eneste en som kommenterte det. Er jeg så uviktig? Jeg har alltid prøvd å være sterk, men jeg begynner å bli redd for at jeg en dag møter veggen.



Avatar

Re: Føler meg mislykket.

april 14 2017 - 20:52
Hei. Det var en hard historie, ikke alle hadde klart å fortelle alt dette. Du har et godt og reflektert perspektiv på alt som har skjedd, med din far og din mor. Du klarer fint å beskrive hvor vanskelig det har vert å vokse opp med en sint far og hvordan det nå er å bo sammen med en annen person som også har store problemer.

Kanskje er det på tide at du lever livet ditt uten disse "vanskelige" menneskene i det? Kanskje blir livet mye enklere om du lever litt alene en stund og finner deg en jobb med gode kolleger? Hva tror du at det er gøy å jobbe med? Hva med å jobbe med barn, de blir lykkelige når voksne maler og tegner med de.

Jeg tror du vil klare deg helt fint, men du har noen tøffe valg foran deg.
Avatar

Re: Føler meg mislykket.

april 15 2017 - 09:35
Kjenner litt igjen det å føle seg mislykket og møte med det offentlige systemet som for meg har virket som de mer ønsker å forandre meg til en jeg ikke er.

Kanskje det er lettere for deg å sende et brev, feks dette til noen? Det trenger ikke være leger eller noe slikt, men kanskje hvis kommunen din har noe er frivillig tiltak hvor man kan få noen å snakke med. Det er slik i min kommune og det er helt utenfor det offentlige..hvid det er noe sånt der, kanskje det kan hjelpe? Står avog tilby sånt i lokale fb grupper.

Du kan evt vise noen dette, evt vis til nav.. Send brev eller noe. jeg ber for deg og at Livet blir ordnet. Når jeg tidligere var i systemet møtte ikke jeg heller riktig hjelp, det var mest mas om at jeg måtte bli mer sånn og sånn... Sosial, derfor jeg i en periode hadde støttekontakt, for å liksom trene opp egne sosiale evner, men det varte ikke og støttekontaktensluttet sluttet sluttet..

Evt prøv å se hva du kan lære av dette. Reflekterer, nå vet du hvordan alt dette føles, du vil ha enorm forståelse for de som havner i gniper som dette, og de med en tung oppvekst. Livet går av og til i motbakker, men det en lærer fra motbakker, prøv å bruk det til noe positivt i opp bakkene.. Som kan være nå. Et steg av gangen, si til deg selv at alt er verdt det til slutt.
Avatar

Jeg greier ikke å få meg noen fast jobb

mars 24 2018 - 03:21
Hvorfor vil ikke folk ha meg? Enten så svarer de ikke eller så får jeg kun avslag. Har kun fått to intervju ut av 50-60 søknader. Føler at det bare var flaks de andre jobbene jeg har hatt.

Jeg prøver å omskolere meg, men opplever at jeg sliter med motivasjonen fordi jeg har så lite tro på at jeg får fast jobb etterpå. Det eneste jeg greier å få er midlertidige jobber som vikar. Jeg er tilbake til der jeg startet som 19 åring og det eneste jeg har greid er å opparbeide meg mer gjeld. Jeg sliter med å forstå hvorfor folk vil ha meg som vikar, men ikke kan ansette meg fast? I stedet gir de jobben til noen andre. Jeg søkte jeg også, men på tross av at jeg har jobbet der i flere måneder og har år med erfaring, så er jeg ikke god nok til å få en fast jobb...

Jeg kjenner meg så utenfor når jeg står ute foran døra i kulda og venter på å få slippe inn siden jeg ikke har egen nøkkel, mens jeg ser de andre og hun nye sitte inne på personalromnet og kose seg. Føler at verden er så kald....

I dag tenkte jeg på selvmord. Tankene har begynt å svirre fælt rundt det i det siste, men ikke om å utføre det eller noe sånt. Bare tanker om hva som hadde skjedd om jeg hadde gjort det. Og så tenker jeg på familien min, samboeren min og kattene mine. Og hva som hadde skjedd med dem om jeg hadde gjort noe sånt. Og da tenker jeg at jeg ikke vil gjøre det. Hovedsaklig fordi jeg tror jeg ville ha ødelagt for dem. Og så er jeg redd for at ingen vil ta vare på kattene mine om jeg ikke er der.

Men for noen dager siden så skjedde det noe som jeg opplevde som svært vanskelig. Jeg jobber som vikar på en skole. Og på torsdag så fikk vi beskjed om at en av elevene hadde tatt selvmord bare 17 år gammel. Det var vanskelig å gå igjennom gangene å høre folk snakke om det og lærere som hvisket i gangene at de ikke forstår hvorfor ungdommen må gå med så mye inni seg. Jeg forstår så altfor godt. Jeg måtte kjempe for å ikke grine under minnestunden.

Jeg har skjønt at jeg må snakke med noen om dette. Jeg har skrevet brev til fastlegen min fordi jeg synes det er vanskelig å snakke. Jeg er flinkere til å uttrykke meg skriftlig. Problemet er at jeg er redd for å levere brevet. Jeg lurer på om det har litt å gjøre med at legen er en mann. Jeg er også redd for å få en mannlig psykolog. Jeg tror dette er pga. at jeg er litt redd menn. Spesielt når de er eldre enn meg. Min far har alltid fått meg til å føle meg liten og usikker. Jeg tror jeg har tatt det med meg og overført det til alle menn som jeg føler har en viss autoritet over meg. Jeg er så redd for å føle meg avvist og liten igjen. Og på en måte sett ned på. De som mobbet meg var også alle gutter.

Jeg er også redd for å bli sykmeldt, selv om det er tungt å gå på jobb om dagen og kjenne gråten presse på bak øynene. For da vet jeg ikke hva jeg skal leve av. Jeg er som sagt bare ansatt midlertidig hvor de kontakter meg hver uke om de trenger meg. De kan med andre ord velge å ikke gi meg noen ny kontrakt om to tre uker f.eks. Og jeg får vel ikke sykepenger og slike ting når jeg egentlig ikke har jobb den uka eller måneden? Skjønner ikke hva jeg skal gjøre...
Avatar

Endring

april 20 2018 - 12:43
Hei:-)
Jeg syns du er veldig reflekter og virker kreativ. Viste du at kreative mennesker kan være mer utsatt for angst og depresjoner? Fordi de har et rikt indre liv ( refleksjoner, fantasi, dagdrømming, sterke følelser) på godt og ondt. Måten du beskriver livet ditt på syns jeg er såpass godt skrevet at du på en måte drar meg inn i din verden. Og det er kanskje det du ønsker? At noen skal komme inn i din verden siden du føler at du lever på siden av oss andre? Jeg er derfor enig med de over her som skriver at du bør gi brevet til legen din. Jeg kan garantere deg at du vil få noen form for hjelp. Kanskje hjelper det også at noen andre veit hvordan du har hatt det, og har det med deg selv.

Det er så trist å lese at en barndom kan være så strevsom.. det å få høre at man kakler når man prøver å si noe.. hvis noen hadde sagt det til meg, selv nå i voksen alder, så ville jeg følt at det jeg hadde å si ikke var verdt noe. Husk at det du sier har verdi!

Uten å spekulere for mye så høres det ut som om du har mange depressive tanker og kanskje lider av depresjon. Kanskje er det en normal reaksjon på alt du har opplevd..

Jeg håper du kan få hjelp til å jobbe med endring. Endring kan jo ta veldig lang tid, og du må holde motet oppe selv om ting står stille i perioder ( eller til og med går baklengs). Da kan det være gull verdt å kunne prate med fastlege, eller bli henvist til samtale terapeut av noe slag.

Jeg håper du får gjort noe med de kreative evnene dine ( om det så er å være konditor og lage fantastiske fargerike kaker).

Hilsen psykiatrisk sykepleier som gikk tegning, form og farge som egentlig vil være konditor
Til forsiden