Hei. Ønsker å dele litt erfaringer med det å gå gjennom en dyp depresjon . Jeg er 44 år og har hatt noen opp og nedturer i livet. I høst kjente jeg meg litt deprimert og bestemte meg derfor for å gjennomgå en kur og en tarmrens. Det skulle jeg aldri ha gjort for etter tarmrensen fikk jeg en skikkelig sterk reaksjon. Gråt masse , fikk masse angst og fikk store søvnproblemer. Etter en måned gikk jeg til legen som ga seng anti depressive , noe jeg aldri skulle ha tatt imot for nå ble det virkelig ille. Jeg gikk etterhvert inn i en litt hypoman tilstand hvor jeg bare tenkte og tenkte, sov ikke og lette desperat etter noe som kunne hjelpe meg. Endte til slutt på akuttavdelingen på Ahus og var der en uke tid. Ble satt på Seroquel eller Quietapin som hjelp en del. Så har det vært en tung vei videre. Er på utredning for bipolar nå men vet ikke helt om det er det for jeg har aldri vært manisk. Jeg begynte ihvertfall å sove igjen med denne medisinen. Det har vært en lang vei tilbake og jeg er fremdeles ikke frisk. Jeg er ikke noe glad i å ta medisiner så vi har redusert litt. Vil liksom heller kjenne på litt vanskelige følelser enn å være helt stengt. Fremdeles har jeg dager hvor jeg gråter masse eller kjenner på angst. Verst er skyldfølelsen ovenfor familien . Barna og mannen min har lidd også. Og jeg vet det er min feil fordi jeg har holdt på med for mange renselseskurer for å prøve å bedre helsen min . Denne gangen som det smalt har jeg fått sterk beskjed om å aldri mer gjøre det mot kroppen min. Jeg har lært masse om meg selv og jeg vet de psykologiske mekanismene bak , hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort. Allikevel gnager skyldfølelsen i meg , at jeg gjorde meg selv syk. Men jeg må gå videre. Tenke at det kommer noe godt ut av alt til slutt. Jeg ville lenge bare dø , følte meg null verdt og det føler jeg enda en del på men nå vet jeg på en måte at jeg en dag blir frisk. Jeg føler meg utrolig alene i denne prosessen , skulle gjerne hørt noen andre historier. Og gjerne høre fra dere som har også klart å slutte med medisiner og hva som hjalp dere mest gjennom prosessen. For meg har det vært å ihvertfall leve helt i nuet og ta et øyeblik om gangen. Pluss at yoga og mindfullness og det å ta kontakt med mitt indre barn og være der for meg selv. Allikevel er jeg bare sjokkert over hvor tøft det har vært. Hva skjedde med meg? Jo kanske det er noe bipolart som har kommet frem men jeg liker ikke disse diagnosene heller. De finner jo opp nye varianter hele tiden av bipolar og så fort man ikke responderer på anti depressive så har man en bipolar variant liksom. Hilsen meg

vil bare du skal vite jeg føler med deg
blir du frisk er det bare kjempebra ;)

Hei. Takk for gode tanker. Jeg har dager hvor jeg føler meg ødelagt for livet men noen dager føler jeg at det går fremover.