Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Føler jeg har blitt plassert på jorda kun for å lide

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Føler jeg har blitt plassert på jorda kun for å lide

mars 25 2019 - 19:32
Jeg har lang historikk med depresjon, angst, sykdom og traumer. Jeg blir 22 i år. når jeg var 12 hadde jeg som mål å overleve til 15. Når jeg var 15, ble målet 18. Når jeg var 18, ble målet 20..
I fjor på denne tiden møtte jeg verdens snilleste fyr, som i dag er min samboer. Han er min første kjæreste, og på mange måter har han løftet meg fra «den mørke avgrunnen», men han sliter litt med å forstå hvor vondt jeg har det. Jeg føler jeg drar alle rundt meg med ned i depresjonsmyra, så jeg unngår å snakke om hvor kvelende det er å leve. Jeg har nevnt for samboer og familie at de ikke skal være lei seg hvis jeg dør, for jeg setter ikke pris på livet, til tross for alt det har gitt meg. Jeg skjønner at det er ekstremt vanskelig, så jeg sammenligner vel meg selv med en traver som ikke kan løpe lenger. Det mest humane ville vært å bare skyte meg.

Det hender at jeg tar meg selv i å stirre på familien min og kjenner at halsen snerpes. Hvor ufattelig dumt ville det vært å forlate de her. Jorda er et jævla shitshow jeg ikke unner noen, så jeg føler jeg bare venter på noe skal tilintetgjøre den. Det er alt for mye lidelse som mange ikke ser, eller som andre ignorerer fordi «det ikke er dems problem». De færreste menneskene bryr seg om hverandre. Fattigdom er der folk tar vare på hverandre, og Rikdom er der folk river hverandre ned.

Jeg er fra en liten kommune, hvor alle kjenner alle, og alle lever på andres nedgang, og tømmer bensin på alle bål for å ha noe å snakke om etterpå.
Jeg fatter ikke hvordan mennesker kan være så stygge med hverandre? Driter i misunnelse, sjalusi, uvitenhet og alt det der pisset.. Hvordan kan mennesker feile så hardt på å være humane? Vi har neppe blitt plassert her for å krangle om tronen, så hvorfor er det sånn? Hadde mennesker vært så rettferdige som vi skal ha det til, hadde det ikke fantes noe sånt som fattigdom og mindreverdighet.
Hadde mennesket vært utviklet riktig kunne vi levd i en John Lennon sang hvor alt er fredelig og alle hjalp hverandre, fordi økonomi er noe bullshit vi nærmest blir lurt til å cashe inn på for å overleve.
Internettet kunne vært stedet hvor vi kunne lære av hverandre, i stedet for å mobbe alt og alle og overshare sin hyllest for rasisme og pedofili. Barn kunne lære av hverandre hva som er rett og hva som er galt, men så har vi likevel de på 50 som sitter å runker til 9 åringer via hacka webkameraer.
Hvordan kan man stå å se på familier som oppdrar barna sine til å dømme på hudfarge i stedet for handlinger? Eller grov omsorgssvikt som kan fucke med hodet til et barn så hardt at det vokser opp til å bli et monster som drives av terror og hat?

Det surrer i hodet mitt daglig og spiser på meg fra innsiden, og jeg føler det ikke er noe igjen av meg. Jeg føler meg bare som restene av det jeg en gang var. Et utstoppa kadaver som henger på veggen slik at andre kan innbille seg at jeg lever, selv om jeg føler jeg døde på innsiden for flere år siden. Alt jeg klarer å se er det grusomme som skjer i verden uten at noen gjør noe, eller at de gjør det minimale. Og det gjør vondt å vite at jeg lever på en planet hvor alt er speilet av mine værste mareritt og at det ikke er noe jeg kan gjøre for å stoppe det.
Jeg vil bare dø, men har ikke hjerte til å forlate venner å familie på den måten.
Avatar

hmmmmm

mars 25 2019 - 19:54
mye av det du skrev traff meg

en sa en gang noe sånt som:
verden er en komedie for de som tenker, og en tragedie for de som føler

forstår?
Avatar

Re: Føler jeg har blitt plassert på jorda kun for å lide

mars 25 2019 - 20:41
Jeg skjønner godt at det føles som om alt er mørkt, og jeg kan ha den opplevelsen selv. Det er jo ikke noe rart at det er lett å se sånn på det, når de tunge erfaringene fra livet ditt helt sikkert har vært med på å prege synet ditt på verden, likevel tror jeg det er viktig å huske at det ikke trenger å være en definitivt perspektiv, selv om det kan være vanskelig å tro at man kan se det på noen annen måte, men jeg tror virkelig det er mye håp og kjærlighet i denne verden også, som vi bare ikke er i stand til å se alltid. Ikke bare pga. den indre kampen vår, men også fordi det stort sett ikke er det som får fokus generelt, så jeg tror kanskje vi må trene oss selv på å gjenkjenne menneskets godhet og ha tillit til den, ikke minst til vår egen.

Og jeg tenker at selv om det ikke var mye spor av den godheten der du kommer fra, så må den finnes andre steder! Det høres ut som du har funnet et sånt sted hos samboeren din, og den må finnes enda flere steder. Det er så utrolig mange som vil gjøre verden til et bedre sted, og som bidrar for at det blir bedre for noen. Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Det er lett å tenkte at det "lille" som blir gjort ikke er godt nok, men det gjør en forskjell for de som trenger det.

Før vi har greit å etablere nye tankesett og samfunnsystemer som fungerer bedre for alle, så vil dessverre de samme problemstillingene gjenta seg. Jeg skjønner at det kan føles som om det er umulig å bidra med noe som helst fornuftig når man har nok med å kjempe med seg selv, men det betyr ikke at alt er håpløst. Det betyr bare at det vil ta tid.

Jeg tenkte det kunne passe å dele denne historien, at den kanskje gir håp:

Once upon a time, there was a wise man who used to go to the ocean to do his writing. He had a habit of walking on the beach before he began his work.

One day, as he was walking along the shore, he looked down the beach and saw a human figure moving like a dancer. He smiled to himself at the thought of someone who would dance to the day, and so, he walked faster to catch up.

As he got closer, he noticed that the figure was that of a young man, and that what he was doing was not dancing at all. The young man was reaching down to the shore, picking up small objects, and throwing them into the ocean.

He came closer still and called out "Good morning! May I ask what it is that you are doing?"

The young man paused, looked up, and replied "Throwing starfish into the ocean."

"I must ask, then, why are you throwing starfish into the ocean?" asked the somewhat startled wise man.

To this, the young man replied, "The sun is up and the tide is going out. If I don't throw them in, they'll die."

Upon hearing this, the wise man commented, "But, young man, do you not realize that there are miles and miles of beach and there are starfish all along every mile? You can't possibly make a difference!"

At this, the young man bent down, picked up yet another starfish, and threw it into the ocean. As it met the water, he said,
"It made a difference for that one.”

"The Starfish Thrower" by Loren Eisely
Avatar

Hei.

mars 26 2019 - 16:41
Jeg ble så rørt av det du skrev.Føler selv jeg kun lever for de rundt for min del hadde jeg blitt glad om noe traff meg og ble borte.Så skjønner du er på ett mørkt sted og jeg ble veldig rørt.Jeg er veldig glad du har samboer og jeg tror det har mye å si for deg.Det er ikke alltid andre forstår oss og da blir man så oppgitt.Hvorfor skjønner ingen meg?Hvorfor ser ingen meg?jeg er hele tida opptat å bli forstått men hva hvis folk virkelig forstod alt og virkelig så alt for det er kjempe skummelt det og.Så jeg drives vil bli sett vil ikke bli sett.Tenk hvis din familie og alle rundt forstod alt ditt og så alt ditt da hadde du følt deg så tom og naken og det er også sårbart det og.Vi mennesker ønsker alltid å bli forstått men jeg opplever jo mer jeg vil bli forstått jo mindre blir jeg forstått for jeg blir så opptat av det.Jeg vil si jeg ble rørt av det fu skrev og ser du sliter men jeg er glad på dine vegne at du har samboer.Jeg vet hvor slitsomt det er å ønske å være borte men samtidig å tenke hvor vondt andre hadde hatt det.Jeg tenker på det hver dag samtidig håper jeg blir påkjørt.Tenker masse på deg og ønsker deg fin dag.
Avatar

<3

april 9 2019 - 19:25
Jeg er glad vi alle kan dele følelsen, og være åpen med hverandre om hvordan vi har det uten å bli sett på som svak.
Det har hjulpet meg de siste ukene å vite at jeg ikke er alene, og jeg håper det hjelper dere også.
Dette forumet var på en måte mitt siste håp da jeg skrev dette, og nå er jeg glad jeg delte det med noen andre enn mine nærmeste, som kun har fått høre en brøkdel av det jeg har følt på.
Jeg håper vi alle kan komme oss helskinnede ut av dette. Depresjon er noe dritt veldig få forstår seg på, så synes det er fint at en side som denne eksisterer så man kan snakke om ting med andre som skjønner
Avatar

Re: Føler jeg har blitt plassert på jorda kun for å lide

april 14 2019 - 03:08
Helenaok: Husk at du er en del av problemet i verden når du dømmer andre mennesker for ting du ikke forstår (selv om dette er en uunngåelig del av å være menneske) - slik som når du f.eks. dømmer pedofile. Om du bare hadde visst... Sukk...

Uvitenhet er det største problemet som finnes på denne planeten; det er årsaken til de fleste konfliktene og "fiendene" vi skaper oss.

_ _ _


Når det gjelder all urettferdigheten i verden som du nevner, så er mennesker rettferdige vesener - men vi er først og fremst egoister, fordi egoisme er helt essensielt for å kunne sikre ens egen overlevelse.

Med andre ord: Vi ØNSKER å være rettferdige - men i virkeligheten så er vi KUN rettferdige så lenge vi faktisk har RÅD til å være det. Rettferdighet er altså en LUKSUS-VARE; vi slutter å være rettferdige i det øyeblikket det blir altfor UPRAKTISK for oss. Slik er menneskets hyklerske natur. Egoisme ("MEG!") er alltid prioritet nummer 1.

Til og med i situasjoner hvor man ofrer seg selv for andre mennesker (f.eks. foreldre som ofrer seg for barna sine, for å beskytte de fra farer), så er det fundamentalt sett egoismen som rår. Man ofrer seg KUN for de menneskene man synes er viktige for EN SELV. Man ofrer seg med andre ord ikke for fienden, en maur eller en stein.

Så hvis en person f.eks. står ovenfor valget mellom å ofre seg for å kunne redde sine egne barn, eller å ofre seg for å kunne redde en helt fremmed person - så vil valget naturligvis falle på å ofre seg for å kunne redde sine egne barn. Rettferdighet flyr rett ut av vinduet - fordi man ikke har RÅD til å ta hensyn til rettferdighet i en slik situasjon.

Og selve prikken over i'en her er hvordan menneskers hykleri topper seg når vi kritiserer ANDRE MENNESKER for å være egoistiske... (Men dette hykleriet er selvfølgelig forståelig, siden det faktisk er mulig å være ALTFOR egoistisk. Så balanse er viktig...)

_ _ _


Når det gjelder hvorfor denne planeten vår er så grusom, og full av uvitende folk og urettferdighet, så er den mest sannsynlige forklaringen at det er fordi den er MENT til å være vanskelig. (Gjør litt "etterlivs-research" så vil du finne ut dette.) Denne planeten er ikke stedet man drar til for å være på ferie. Denne planeten er stedet man drar til for å VOKSE/LÆRE. Denne planeten er en fuckings HARD verden! And the main lesson is love... For det er ekstremt vanskelig å gi kjærlighet til noen man hater... ;)
Til forsiden