Jeg går på vgs og det er en del folk som vil snakke med meg, men jeg trekker meg alltid unna fordi en vond følelse skyller alltid over meg når jeg er med folk. Den følelsen får meg til å føle at ikke er bra nok, at jeg er rar og ingen vil ha meg her. Ptsd kan være grunnen, for jeg har levd hele barndonmen med en voldelig far som var ofte på jobb og en mor som var kald og merkelig. Jeg og mine fem søsken var mer glad i pappa enn mamma, for hun snakka sjeldent og hadde rare reaksjoner. En gang i 3. klasse så skulle jeg komme for sent på skolen pga jeg aldri ville være der, og hun knakk sammen på kne og ba til Gud, gråt og ba meg om å flytte ut. Jeg ble skikkelig redd, og dro på skolen. Den samme dagen skulle vennen min være med meg hjem, men han ville ikke så jeg ble med han og ble nervøs for å komme hjem. Kom hjem nesten 2 timer etter skolen var ferdig, og da klikka hun igjen og sa “åja, så du hadde tenkt å flytte ut du”. Hun snakket nesten aldri, smilte aldri, hadde merkelige raserianfall i blant, var veeldig treig på alt hun gjorde og jeg fikk aldri lov til å hjelpe til med husarbeid. Pappa var mer normal da. På barneskolen følte jeg at ingen så meg og begynte å tenke at jeg ikke var verdt noe. Noen i klassen bandt meg til et tre i skogen i 3. klasse til og med, og både klassekamerater og læreren glemte meg i tre timer. Slet med disossiativ lidelse i flere år. Masse ting skjedde, og hele slekta gikk imot meg og sa at jeg var stygg og at jeg ikke kom til å bli noe når jeg ble eldre. Mental abuse av dem i flere år før det knekte meg. Jeg bodde i fosterhjem hos fetteren min og den ustabile kona, som han egt var redd for. Så ut som at han var slaven hennes og hun hjernevasket han osv. De hadde en baby da jeg bodde der, og hun oppførte seg som en unge selv og ble grinete og sur på ungen der for messed up grunner, som en normalt utviklet voksen person ikke blir grinete for. Hadde sterkt behov for bekreftelse hele tiden og snakket stygt om alle, men når hun hørte om noe noen hadde sagt om henne var det verdens undergang og hun begynte å grine osv. En gang tvang de meg til å gå knask eller knep på Halloween når jeg ville være med vennene mine. Jeg og mine søsken samlet godteri for oss selv (fordi de tvang oss), men broren min og jeg fikk kjeft for å være egoistisk og ikke putte det i en felles bolle. Endte opp med at de spiste det beste godteriet, og det lille som var igjen var til os. Jeg ble psykotisk av den fysiske og psykiske mishandlingen. Har skrevet en del, så skal ikke skrive så mye mer. Ingen vil lese så mye uansett, ble lenger enn jeg trodde uff. De hadde et ark der de ga oss anmerkning/ prikk for hver småfeil vi gjorde, som å kaste emballasje i feil søppelkasse eller glemme å sette opp håret i hestehale til å glemme å skru igjen et syltetøyglass. Ble fysisk straffet om vi fikk tre “prikker”, og hun kjerringa kjefta alltid. Hun fikk meg til å ta oppvasken i tre timer hver dag, og den tiden var jeg glad for da kunne jeg slappe av alene på kjøkkenet og ingen ropte stygge ting til meg. Flyttet til en institusjon i 10. klasse, og jeg slet veldig med ptsd symptomer og vrangforestillinger. Går bedre, men føler jeg ikke er bra nok uansett selv om jeg ser vanlig ut. Går i merkeklær og ser “kul” ut for folk. Droppet ut av vg1, for jeg trodde ingen likte meg selv om den mest populære gutten i klassen snakket med meg. Begynt på skolen igjen nå da, to år senere. Klarer ikke stole på eller knytte meg til andre, men føler meg mye bedre. Opplevde overgrep, har blitt dopet ned, kvelt, bitt og utsatt for mer mishandling av en mann i fjor over tid og jeg fortalte infen om det før det hadde gått et halvt år. Går til traumebehandling, og det funker. Matematikk, trening og å være med på sosiale events hjelper mye. Har fortsatt ingen jeg vil kalle venner, men det går greit. Om noen klarer å komme nær meg, så må de være spesielle på noe vis

Om et barn ikke får posetive og negative tilbakemeldinger fra foreldrene under oppveksten så kan resulteten bli at man ikke føler seg bra nok.

Hva mener du da? Mener du at du ikke er bra nok? Eller bare føler du deg sånn.......

Huff, min venn. Dette var ikke lett å lese. Du har hatt det verre enn mange jeg har lest om, også meg selv. Jeg føler stor empati og sympati med deg, noen ting kan jeg empatiserer med, for jeg har opplevd det selv, andre ting kan jeg bare forestille meg, som jeg sympatiserer med deg med.

Jeg føler du skriver dette for å få ut ordene og følelsene dine. Et rop om støtte? Vel, jeg kan gi deg det jeg har. Kommer til å sjekke innom av og til.

Jeg er glad for å lese at du får hjelp (traumebehandling) som du føler faktisk hjelper. Jeg håper virkelig du føler du blir sett, hørt og forstått der.

Ut fra hva du skriver, så føles det for meg som at du burde få all den støtte som staten kan gi, over så lang tid som du behøver for å kunne stå solid på egne ben. Har du lyst og vilje til å prøve å søke staten om dette? Jeg mener du burde nevne dette til behandlerene du går hos, hvis de ikke forstår dybden av lidelsene dine.

Jeg vil også rose deg. Du har gjort en enormt fin jobb med å sette ord på tanker og følelser her. Denne teksten burde du egentlig ta godt vare på, for her er det mye kildestoff. Dette er en tekst du kan skrive ut på ark, og vise til behandlere du skal til. Altså, bruke til fremtidig livskartlegging. Så det er utrolig bra gjort av deg å få dette ned med ord og ut til oss! Anse dette som et skikkelig håndtrykk av støtte og respekt.


Videre, hvis jeg skal prøve å lette lidelsene og traumene dine noe, med psykologisk rasjonalisering, noe som ikke blir lett.

Her dreier det seg nok om generasjoners indoktrinering, eller som du skriver, hjernevasking. De som har mishandlet deg, har også blitt mishandlet av sine foreldre eller rollemodeller. Ingen er født med så feilaktig disiplinindoktrinering, det er noe vi blir tvunget til, som du har blitt forsøkt tvunget til. Og jeg er så utrolig glad for å lese at du begynner å bryte ut av mønsteret nå.


Denne oppførselen du beskriver av din mor, kan jeg relatere til. Min mor oppførte seg veldig rart og skremmende av og til. Jeg har delvis konkludert med to eller tre ting;

1) En veldig vanskelig oppvekst, som har skapt en rigid doktrine, hvor hun har blitt redd for å uttrykke disiplin og følelser på en varm og kjærlig måte.

2) Dette er en mental teknikk hun har brukt for å disiplinere oss uten å bruke fysisk vold, men gjennom ekstrem skremselsoppførsel. Dette kan på mange måter være verre enn fysisk vold, for det krever ressurser å forstå hvorfor hun inntok denne oppførselen.

3) En tredje faktor kan være at hun har en personlighet som er veldig uttrykksfull, at hun søker oppmerksomhet via å oppføre seg ekstremt. Vi mennesker er født med forskjellig grunnleggende personlighetstrekk. Selv om man blir aldri så indoktrinert/hjernevasket via rollemodeller, så vil disse personlighetstrekkene også forsterke adferden og teknikkene man har lært. Og det kan resultere i slik adferd som din og min mor har vist. Som er dødelig effektivt i å skremme stakkars, sarte små barnesinn til å lystre.


Angående denne mannen du skriver om som har mishandlet deg, og også brukt rusmidler for å kontrollere deg, dette er også alvorlig. Hvis jeg skal sympatisere på noe vis, så har jeg også blitt mishandlet av en eldre mann en gang. Dette har jeg aldri nevnt til noen før. Det er utrolig vanskelige saker. Men jeg håper du føler det hjelper bare å få ordene ned på skjermen. Det er også grunner til at slike ting skjer, jeg bruker alltid psykologi som rasjonaliseringsmiddel, dét føler jeg er den eneste måten å bryte det negative tankemønsteret på. Slike mennesker har helt sikkert hatt det helt forferdelig hele livet, og dette er den eneste måten de føler de klarer å nå ut til andre på følelsesmessig. Enn hvor trist og forferdelig det er. Men bare å rasjonalisere dette ut med psykologi, føler jeg hjelper på et vis. Da kan jeg forstå det og legge det bak meg, i hvert fall litt.


Jeg håper virkelig at du har indre styrke nok til å fortsette å gå veien du går, å fortsette prosessen du er i. Du har all min støtte, ros og respekt, jeg har vært igjennom masse dritt også, en meget manipulerende mor (fremdeles i dag), og en far som på mange måter er lik. Jeg har lært gjennom mange år å kontrollere og kanalisere følelser gjennom konstruktivitet. Det er fremdeles åpne sår, men det føles godt å skrive det ned og kartlegge det. Det er en prosess jeg tenker aldri vil ta slutt. Å få hjelp fra dyktige behandlere og snille mennesker (flinke folk på privat melding her), føler jeg hjelper veldig.

Jeg skal også slutte å skrive her, for jeg kunne fortsatt å ta opp alle de situasjonene du nevner i lang tid. Jeg vil bare vite om du føler dette er nyttig først. Ønsker deg igjen alt det beste, til neste gang du eventuelt svarer, min venn. Ta godt vare på deg selv. Jeg sjekker innom igjen når tiden er inne.