Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Floating citadel..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Floating citadel..

mai 19 2019 - 09:49
Hei,

Jeg er både glad og redd og usikker, jeg har klart å gjøre noe jeg burde ha gjort for lenge siden. Nemlig bestilt time med fastlegen, i den hensikt å be om hjelp til det som tynger meg.

Jeg er en tja..voksen mann i siste del av 30-åra, en god snill samboer og to flotte barn. Men livet er ikke bra slik det burde vært likevel.

Jeg er i fast jobb og sånn åpenbart i første rekke fremstår den som det største problemet. Men jeg tror det først og fremst føles sånn, fordi min arbeidshverdag in its current state, trigger diverse i meg som ikke er bra.

For å beskrive eks en typisk hverdag....
Vekkeklokken ringer 06:40....jeg åpner øynene, slår den av....PANG!!! Der kommer den vonde følelsen, klumpen i brystet, jeg kjenner ubehaget i magen og at jeg ganske snart må på toalett...jeg prøver smile, prøver å tenke på noe positivt, men klarer det ikke. Trykket i magen går ikke bort, ubehaget stråler langt opp i halsen, jo mer jeg prøver, blir det nesten bare verre. Det bygger seg opp nærmest som et «trykk» i hodet....jeg må bare stå opp og fort meg på do og løs mage...

Det er vondt å ikke klare å møte barna og føle glede, det handler mest bare om å komme seg gjennom morgenritualet med frokost og matpakker.

Jeg kommer på jobb, glir inn å kontoret og kanskje hilser på kolleger jeg treffer på veien dit. Åpner e-posten og der...spørsmål fra en kunde om hvordan ligger det Ann med bestillingen han sendte i mars? Nå er det jo snart juni....jeg føler meg nesten svimmel, jeg det knyter seg i magen og jeg må forte meg på toalett igjen...på fredag når dette skjedde, ble jeg sittende å stirre tomt inn i skjermen. Orker jeg dette mer? Jeg slo av pcen, la telefonen i lommen og gikk ut av kontoret. Jeg ville bare hjem, bort...men til hva? Heldigvis traff jeg en kjekk kollega som spurte meg om noen ting, så jeg ble avsporet og ble med henne og fylte på kaffe i koppen. Jeg gikk tilbake til kontoret, slo på pcen, logget meg inn på siden til fastlegen og klarte og bestille time. Sendte melding til min samboer om hva jeg hadde gjort...Det var da andre episode bare den dagen, men ting jeg hadde glemt. Det var videre andre tilsvarende saker som hadde vært både tidligere den uken og ukene før.
Jeg har ikke den strukturen og ryddigheten i hodet som jeg normalt bruker å ha, glemmer ting både på jobb og privat. Utsetter ting, en vanskelig samtale, eller beskjed som jeg gjerne da regner med medfører at det kommer en telefon fra en misfornøyd kunde. Ringer telefonen og jeg ikke kjenner nummeret, sjekker jeg først hvem som ringer på 1881/lign før jeg tar telefonen...

Slik hverdagen min er nå, fremstår jobben som den store stygge ulven, men jeg vet at det er egentlig ikke det, men bare omstendighetene i mitt liv som PR idag, får det til å fremstå slik.

Jeg har vært tung til sinns egentlig ganske lenge. Jeg har ikke noe stort nettverk rundt meg med mennesker jeg føler meg komfortabel med å åpne meg til. Jeg synes dette til og med er vanskelig med min samboer. Men av de jeg har rundt meg er det henne og en av mine søstre jeg klarer å være relativt åpen.

De periodene de senere åra jeg har hatt det tyngst, har vært i forbindelse med veldig hektiske perioder på jobb. Hvor du prøver å gjøre ditt beste, men ofte pga ytre faktorer jeg ikke kan/kunne gjort noe med, skjer det ting som gjør at saker blir forsinket etc...Dette er ting som går ganske innpå meg.

I 2003/4 var jeg et år i utenlandstjeneste i Forsvaret. I den perioden havnet jeg i en skarp ekkel situasjon, hvor jeg noen uker etterpå, gikk med en frykt og stress for at dette skulle skje igjen. Slik jeg husker det nå, forsvant denne følelsen, men dukket opp igjen ca 6 år senere, i en periode på min nærværende jobb, hvor det ble en ekstremt hektisk høst.

Siden den gangen har de sammen følelsene, knuten i magen, løs mage, ubehag generelt, lettere kommet i stressende perioder fortrinnsvis i forbindelse med jobb. Angående min historikk fra Forsvaret, er ikke den aktuelle episoden noe jeg går å tenker på idag, eller drømmer om etc. Men linken er det psykiske/fysiske ubehaget jeg får, i disse periodene på jobb.

I fjor høst fikk jeg en diagnose på en relativt alvorlig og sjelden autoimmun sykdom. I mitt tilfellet PR idag veldig begrenset til en bestemt del av kropppen, slik at man har ganske så god kontroll på den. Jeg begynte da på ganske sterk dose prednisolon, som jeg går på ennå idag. Når jeg startet på denne i midten av oktober i fjor, påvirket den meg slik at jeg var ikke tilbake i fullt arbeid før i slutten av januar. Jobbet gradert i økende stillingsprosent fra slutten av november. I første tiden sov jeg knapt, ble veldig fort sint av bagateller og tålte lite. Dette ble bedre når dosen gikk ned. Men måtte litt opp igjen i vinter pga tilbakefall, men er nå tilbake på relativt lav dose. Men føler at medisinen gjør at jeg tåler mindre og blir lettere «vippet Litt av pinnen». Den har nok «avkledd» meg noe, i form av at jeg har vanskeligere for å kamuflere når jeg har det vondt og vanskelig. Jeg prøvde en alternativ medisin som skulle være snillere med kroppen enn prednisolon, men tålte den ikke. Hvor lenge jeg må bruke denne medisinen nå aner jeg ikke....

Jeg sitter her nå og føler jeg har mistet tråden med meg selv og har kommet til et punkt, hvor jeg føler jeg ikke klarer å komme meg noen vei. Ja...jeg kunne gått å fått en sykemelding og holdt meg vekke fra jobb en periode. Men jeg vet at det ikke hadde løst noe som helst. Heller tvert imot. Jeg har ting inni meg MÅ gjør noe med og det MÅ jeg ha hjelp til, for å komme på rett kjør. Jeg håper bare ikke jeg havner i en 40-ukers ventekø i det offentlige helsevesenet.....

Men hva er det som feiler meg egentlig? Er jeg deprimert, har jeg angst eller noe annet? Ut i fra det jeg har lest på nett, har jeg svar som leder veldig mot depresjon. Situasjonen på jobb, føles for tiden som en angst. Eller kanskje det er andre ting...

Som person er jeg ikke den du hører i en større forsamling, jeg er av natur introvert og trives veldig godt bare i mitt eget selskap. Det har gjerne da også gjort at jeg går mest med det som er vanskelig inni meg. Jeg synes det er vanskelig å snakke om disse tingene også med min samboer. Hun ble veldig glad når hun hørte jeg hadde bestilt time med fastlegen for dette og at det er et skritt i retning av å få snakket med noen om dette.

Jeg veksler mellom å glede meg og grue meg, kanskje mest det siste. Hva vil komme ut av det? Jeg håper bare at jeg en dag kan åpne øynene og bare nyte fuglesangen i treet utenfor, uten å kjenne på klumpen i magen, trykket i hodet, de ekle følelsene, den dårlige samvittigheten for at jeg mangler overskudd og glede til å finne på gøye ting med barna mine, samboeren min....

Idag søndag, vokser klumpen, jeg gruer meg til å våkne i morgen tidlig...jeg MÅ gi beskjed om det jeg glemte i mars til kunden i morgen...det kan ikke utsettes en dag til...

Hva skal jeg si til arbeidsgiver? Jeg har i det siste begynt å se meg om etter en annen jobb, jeg vet ikke om jeg orker jobben min mer. Selv om ting skulle bli bra. I forhold til min sykdom og medisinen jeg må gå på i uoverskuelig fremtid, er ikke stress og kav det mest ideelle og omgi seg med. Jeg har idag en prosjektlederstilling i byggebransjen, jeg vet at slike perioder ikke er til å komme unna uansett. Men får jeg løst opp knutene som i dag skaper trøbbel, vil det kanskje ikke være noe problem.

Avatar

Re: Floating citadel..

mai 19 2019 - 11:50
Kjenner meg veldig igjen i det å gå og grue seg til å rydde opp i ting som en har dårlig samvittighet for, og du verden som det letter når jobben er gjort! Ofte går det mye lettere enn en har fantasert om på forhånd også. Slike situasjoner vil kunne dukke opp i enhver jobb, så tenk deg godt om før du bytter jobb nå. Ny jobb innebærer ofte mer stress enn den trygge gamle.

Du nevner en skarp situasjon i utenrikstjeneste. Slike situasjoner kan medføre posttraumatisk stress lidelse, som gjør en mer sårbar for stress. Dette skal det være mulig å få god hjelp med i dag, hvis du bare får rett behandling og ikke venter for lenge. Legen skal jo være oppdatert på dette.

Tvi, tvi!
Avatar

Re Floating citadel..

mai 21 2019 - 10:06
Hei DesMoines

Føler med deg, og innlegget ditt er nesten som å lese om meg selv...
Jeg er også en mann i slutten av 30 årene med samboer og barn, i full jobb, som har slitt av og på med angst og depresjon og lav selvtillit og har fått GAD diagnose av fastlegen.
Akkurat som deg har jeg følt at privatlivet mitt har vært som det bør være, kunne muligens trengt litt større nettverk, mens jeg føler at jobbutfordringene mine har vært de reelle problemene som sliter i meg...
Det endte med at jeg byttet jobb for noen år siden, og det hjalp, for en stund...

Anbefaler deg å ta en medarbeidersamtale med arbeidsgiver og prøv å være helt åpen om hvordan du har det.
Jeg gjorde det og ble møtt med full forståelse noe jeg har følt forenklet hverdagen min litt.
Itillegg har jeg også funnet ut at jeg er Høysensitiv (HSP) noe som kan være medvirkende til mye av plagene mine, og jeg har måttet omstille meg både fysisk og psykisk for å få det bedre :)

Prøv å lese boken `The Highly Sensitive Person` av Elaine Aron, evt søk litt om det på nett, jeg fikk meg en aha-opplevelse iallefall, :)
Lykke til videre! :)





Avatar

Traff meg

mai 26 2019 - 22:54
Hei.

Må si innlegget ditt traff meg. Og det nok fordi jeg kjente meg igjen i så mye av det du beskriver. Fryktelig vondt å ha det slik. Man har egentlig ingen (god ) grunn til å føle det slik, likevel... Er det slik. Jeg vet 1 ting og 2 om dette emnet. Men jeg sliter i perioder enormt med disse følelsene du beskriver.. den vonde nervøse ekle klumpen..

Men bra, at du endelig har begynt å ta tak. Det er alltid første steg!
Til forsiden