Jeg er en tilsynelatende oppegående fyr. Jeg har utdanning, fast jobb, leilighet, godt forhold til familie, venner og fungerer bra til vanlig. Jeg har hatt forhold, men strever med å ha noen tett på meg over tid. Dette fører til at det før, eller siden ryker og jeg ender opp alene. Jeg tilbringer veldig mye tid alene.

I tillegg er jeg en veldig overtenker og grubler masse på ting i fortiden, om hva jeg burde gjort annerledes osv. Jeg er min egen største kritiker. Dette med overtenkning og mye tid alene er en dårlig kombinasjon. Av og til er det fryktelig slitsomt, og det kan bli ganske mørkt. Jeg er en naturlig introvert, men for mye av en ting er aldri bra. Jeg tenker fort på worst case scenario, og bekymrer meg tidvis mye om det er fremtid, økonomi, bosituasjon, tidligere relasjoner osv. Om hva jeg gjorde var riktig/galt etc. Så begynner tankekverna.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg ønsker å oppnå med dette innlegget. Jeg vet egentlig godt hvordan jeg fungerer og har jobbet med meg selv, men av og til kan en føle seg veldig alene.

Er det flere som strever med meningsfylte, intime relasjoner? Og som tidvis føler seg som en einstøing?

Veldig kjent med å ha utfordringer med nære relasjoner over tid. Litt som du er inne på, at det går veldig fint fremt til et punkt. Og etter det så saboterer jeg hele relasjonen enten bevisst eller ubevisst.
Har også overtenkt ting i bøtter og spann og krisemaksimert det meste.

Men, jeg har jobbet mye og hardt med å finne årsaker og sett at det har handlet om massevis av tillitsbrudd i livet og at jeg har hatt en frykt for å bli sett og ikke bli tålt. I tillegg så har jeg hatt en følelse av å ikke være verdt å ha det godt og hatt en voldsomt selvdestruktiv handling med og mot meg selv.

Min måte ut av det har handlet om å møte mine frykter, bygge meg nye erfaringer, handle på nye måter og våge å være åpen og ærlig i møte med nye mennesker.

Ønsker deg alt godt og håper du finner en vei som passer og fungerer for deg

Jeg kan relatere til det du skriver. Men jeg forsto etterhvert at dette ikke betyr noe i den store sammenhengen, og at den innsikten jeg har i problemstillingen ikke skal deles med hvem som helst.

Hei dere,

Takk for svar, erfaringer og nyttige tips. Dette settes veldig pris på. Det er slitsomt å være sin egen verste fiende iblant. Dersom jeg møter en person er instinktet mitt å finne ut hva som blir vanskelig i lengden, hva som er feil med personen og gruble på hvorfor dette ikke kommer til å funke. Det blir jo selvfølgelig en selvoppfyllende profeti etterhvert. Jeg kjenner også at hverdagen krever mer enn nok. Etter jobb hvor jeg må være sosial og på en hel dag har jeg ingen energi til overs når jeg kommer hjem. Da kjennes det helt greit å være alene. Det er i ferier og i lengre perioder med fri det blir problematisk. Da går grublingen på hva jeg egentlig driver med, hvordan ser livet ut om 10 år osv.

Jeg tror du har et poeng med en frykt for å bli sett og tålt. Jeg holder folk på avstand fordi det er enklest og jeg ikke blir såret. Litt trist om livet mitt ender opp med en rekke overfladiske forhold uten noe mer substans da.

Du verden, jeg leste innlegget ditt, og spesielt avsnitt to treffer jo nøyaktig ord for ord slik jeg selv har det. Jeg kan si deg at det er mange som har det som deg. En kompis av meg sliter også med det samme. Tenkte jeg kunne si litt om hva som har vært noe til hjelp/støtte for oss. Vi har valgt å gå på noe som kalles "sinnsrogudstjeneste". Det er ingen ordinær gudstjeneste med preken etc., men bygget opp omkring en bønn som starter slik:

Gud, gi meg sinnsro
til å godta de ting jeg ikke kan forandre.
Mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Mange av dem som går der sliter med det du beskriver. På møtene blir det også delt en historie fra virkeligheten "Fra hjerte til hjerte", og man skjønner at det er nok noen som faktisk har eller har hatt det tøffere enn en selv. På mitt hjemsted så er det Metodistkirken som driver dette en gang pr. måned, men tilbudet finnes over hele landet ettersom jeg forstår. Før og etter møtet er det mulighet å sitte ned med en kopp kaffe og vafler og utveksle tanker, noe vi har satt pris på.

Har nok dessverre ikke så mye nyttig å bidra med mht. spørsmålene du stiller til slutt i ditt innlegg. Ønsker deg alt godt og lykke til med å finne sinnsro og håper du får nyttige/gode tilbakemeldinger på spørsmålene du stiller.

Takk for svar.

Sinnsro er et nøkkelord ja. Jeg bruker mye tid i tankekverna, som gjør meg sliten selvom jeg nødvendigvis ikke gjør noe fysisk. Jeg kan bli distrahert i perioder, men tankene kommer alltid tilbake fra tid til annen. Jeg har kommet på et tidspunkt at jeg bare må akseptere at jeg er skrudd sammen slik.

Jeg har søkt meg opp på ting som mindfullness, så kanskje det er noe jeg mer aktivt må prøve. Dette med å ikke gi tankene, så mye oppmerksomhet. Jeg har testet ut oppmerksomhetstrening, som går ut på å fokusere på lyder, eller omgivelsene slik at du skal være mest mulig tilstede her og nå. Det kan hjelpe, iallefall på en kort stund.

Dette med en snakkegruppe kan sikkert være nyttig. Det er noe med å dele tanker slik at en ikke føler seg alene. Som du sier, er det alltid noen som har strevd med det samme. Jeg er ikke en religiøs mann selv, men interessant at det finnes tilbud der ute, som en ikke nødvendigvis har hørt om.