Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Flere som ikke blir tatt på alvor av psykologen?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Flere som ikke blir tatt på alvor av psykologen?

april 19 2016 - 23:16
Jente med kraftig depresjon og har veldig mange/masse selvmordstanker, og ikke minst så har jeg en god del selvmordsforsøk også. Men poenget mitt med dette innlegget er det at er det flere enn meg som har opplevd på en måte svik ifra psykolog? Følelsen av at du prøver å si at du trenger hjelp, men du får den ikke fordi de ikke tar deg på alvor?

Du sier flere ganger at du har lyst til å dø og orker ikke mer av dette livet. Men du blir bare sittende der pratende med psykolog i ca 45 minutter for derretter å bli sendt hjem og følelsene dine går rett til helvete og at du føler du har prøvd å gjøre noe, men det er ikke noe hjelp å få. Flere som føler det samme som meg?

Jeg skjønner ikke at jeg gidder å gå i terapi fordi det er bare bortkastet tid og penger, for hjelp du ikke får! Er det flere enn meg som går konstant med selvmordstanker og tenker på selvmordsplaner?
Avatar

Ja, men det jeg trodde var bortkastet, var ikke så bortkastet likevel

april 21 2016 - 20:39
... Dette med å miste tiltro til sin psykolog eller psykiater, er veldig vanlig. Min første tanke, er at du burde bytte psykolog, spesielt hvis det er så ille som du beskriver. Likevel kjenner jeg hvilken kamp det er å måtte gjenfortelle hele sulamitten, når man i utgangspunktet virkelig ikke gidder å være der.

Jeg er borderline/bipolar, som bl.a. innebærer at det er vanskelig å bli tatt alvorlig, fordi jeg har det godt (og ofte sinnsykt godt) fra tid til annen. Jeg lever et funksjonelt liv, men det er ofte jeg føler jeg går rundt i min egen sky, og at jeg såvidt orker å puste. Å måtte snakke med mennesker eller gjøre en god jobb, føles umulig.

Jeg vet ikke hva som funker for deg, men dette fungerte for meg: Etter årevis med rop om hjelp og latterlig mange forskjellige mennesker som kom med den samme gamle regla, fikk jeg endelig noen diagnoser å sette fingeren på. I mitt tilfelle, passer jeg godt inn under bipolar, borderline, ADHD og OCD. Som jeg pleier å si - vi er alle en smoothie av et eller annet. En del av min OCD var nettopp å få noen navn til å forholde meg til, og uten, føltes det som om å plaske i vannet uten redningsvest. Jeg ante ikke hva jeg skulle ta utgangspunkt i.

Så jeg googlet, og jeg leste, og jeg leste og jeg leste. Forelesninger, artikler, teite youtube-guider, alt jeg kunne hyperfokusere på uten sjanse for å bevege meg de neste timene (det var sånn jeg endte opp her). Jeg blir slukt inn i psykologiens verden, i en evig jakt etter "hva pokker foregår i mitt hode". Det er både gøy og dødsfarlig. Bokstavelig talt.

Det å kunne ta avstand fra det på et eller annet vis - distrahere en selv - har fungert for meg. Til en viss grad. Sliter man med de samme tingene som meg, vet man at det går over, men det går ikke over (om det ga mening). Du er dømt til å møte sorgen, og du er dømt til å møte gleden, og dette gjelder hele verdens mennesker. Det handler bare om å være modig nok, og det starter alltid med et dypt åndedrag ned i lungene.
Avatar

Samme båt

jan 6 2020 - 02:08
Jeg føler det likt, psykologen min er ikke villig til å gå innpå de dype samtalene.
Kommer jeg med mine mørke tanker så fraskriver hun det totalt og skifter emne, som ender med at jeg ikke får det «ut»
Totalt bortkastet tid spør du meg!

Eneste grunnen til at jeg går til psykolog er for å gjøre noe på meldekortet til Nav, jeg har for lengst gitt opp at jeg blir noe bedre.

Kommer til å fortsette til det er slutt så tar jeg utgangsdøra:)
Avatar

Hei.

jan 9 2020 - 15:45
Jeg kjenner meg en del igjen. Har gått hos DPS en gang i uka i 3 år snart og har måttet bytte psykologer et par ganger. Etter 2 år fikk jeg diagnosene depresjon og angst, men så måtte jeg bytte psykolog og nå virker det som at jeg har mista depresjonsdiagnosen og psykologen vil bare snakke om angst. Jeg prøver å fortelle at jeg sliter mye med selvmordstanker og at grunnen til at jeg virker så oppegående og velfungerende er fordi jeg har slitt med selvmordstanker så lenge at det har blitt dagligdags. Det virker som at psykologen med det tenker at jeg ikke er deprimert og ikke sliter med det lengre. Jævlig irriterende fordi jeg får ikke snakka om det jeg trenger å snakke om.
Til forsiden