Er nå etter tre uker stressende ferie på min siste ferie dag før tilbake til jobb, å jeg er helt ødelagt. Angsten og depresjonen tar helt knekken på meg.
Begynte i midten av juni på medisiner men føler det forsterker ting så utrolig mye, har tatt meg selv flere ganger i å planlegge en vei ut av dette livet.. føler meg håpløs og helt på bånn.. kanskje det hadde vært best, jeg vet ikke :( (skal til legen på onsdag).
noen andre som kjenner seg igjen?
Hva gjør du for å prøvd og holde deg gående? Er det vits å kjempe mer?
Burde jeg ta en sykemelding.?

Hei@megmegselvogjeg!

Det er helt normalt å slite seg ut når man går i ferie. Om man sliter med noe psykisk, så er lange dager uten stress og krav en katalysator for at de negative tankene slår rot.
Du skriver at du også har startet på medisiner og man blir jo ofte litt svimmel/uggen i starten. Det er jo individuelt hvordan medisiner fungerer på folk, men det er viktig at du snakker med legen om dette. Om du har fått medisinene av en fastlege, så vil jeg anbefale deg å bli satt i kontakt med en psykiater. Fastlegene har en tendens til å forskrive denne typen medisiner over en lav sko dessverre.
Om du er i en frynsete tilstand som du beskriver at du er, så bør du prøve å komme deg tilbake på jobb. Få på plass den faste rutinen som fungerte for deg før ferien. Om du ikke får til dette, så er det på sin plass med en sykemelding - men ikke bli gående hjemme uten mål og mening. Du trenger noen å snakke med og husk at medisinene fungerer godt for noen, men langt i fra alle.
Føler du at du blir dratt enda lengre ned, så lyser det rødt på varsellampen og du må oppsøke hjelp med en gang.
Noen kan oppleve å bli suicidale av medisiner - dette gjelder svært få, men du skriver at du har tenkt på å gi opp. Det høres ikke bra ut og du må dele dette med dine aller nærmeste slik at de kan ta vare på deg.


Håper det ordner seg for deg og husk at du er ikke alene, det er mange som er i den samme båten som deg!

Hei Petterpan!

Takk for at du tok deg tid til å svare og gode ord.
Når jeg startet på medisinene så hadde jeg vanlige bivirkning som kvalm, munntørrhet osv, men jeg merket også en bedring i stemningsleie. Etter ei lita stund så ble jeg verre igjen å jeg ba om og få øke dosen da jeg tenkte det ville gjøre ting bedre. Så når jeg økte medisinen fikk jeg samme bivirkning igjen men med dette ble selvmordstankene sterkere, og det har nå gått til at det har blitt vanlig for meg å sitte og planlegge når, hvor og hvordan der skal skje. Jeg ser varselslampene, men jeg har ikke så mange å dele dette til. Legen var litt klar over selvmordstankene før ferien, og ba om oppfølging når hun kom tilbake. Den timen er nå på onsdagen. På en måte så har jeg lyst til å si at dette kommer til å gå galt hvis det ikke blir gjort en endring men på den andre siden så... nei.
Jeg sover også generelt mye den uken som har vært, føler meg veldig deppa og trøtt hele tiden. Vet ikke om dette er starten på veldig nedstemt jeg men..

Når det kommer til jobb, så var det ganske ustabilt der før ferien. Jeg kjente enormt mye på angsten og så virkelig frem til ferie, og nå når jobb er i morgen så føles det akkurat likt igjen. Jeg kjenner på presset, jeg er engstelig, angsten er der og jeg er mer depressiv. Men får vel bare holde ut å se hvordan det blir.

Hei igjen @megmegselvogjeg!

Jeg har selv vært der du er nå og tror jeg vet akkurat hvordan du har det. Ikke la de kjipe depressive tankene ta styringen.
Om du leser dødsannonsene på vareminnesider.no så ser du alle de som ga opp livet - de valgte den enkleste utveien -de lot de kjipe mørke tankene ta styringen. De trodde på at det å skyve alt og alle man var glad unna var veien å gå, isolere seg,ikke åpne post eller svare tlf, aldri delta på fest eller feiringer, det å ligge på sofaen og gråte over all håpløsheten, sutte på antidepressiva, ikke jobbe, stå utenfor samfunnet, føle seg annerledes sliten og verdiløs - alle de som ga opp- trodde på at dette ikke kom til å endre seg - de følte seg som en belastning for alt og alle - om de bare kunne ha ventet og sett at livet faktisk er verdt å leve og at alt det negative nevnt ovenfor kun er en fase - som gradvis blir bedre og en dag så sitter man på brygga med beina i vannet og kjenner den varme sommerbrisen omfavne en - og akkurat da, så føler man en glede over å være i livet slik man aldri trodde man skulle føle igjen - så kommer gleden, tårene, tankene på alt det tunge som sakte men sikkert har sluppet taket - man tar opp telefonen og så ringer man en kjær venn som trodde at hun aldri ville høre fra deg igjen og så sier du at du gjerne vil stikke innom en tur. Da starter livet - og man verdsetter den tunge tiden som har formet deg som menneske.



Jeg vil råde deg til å ta opp disse mørke tankene med legen på onsdag. Det kan være doseringen som bør forandres, kanskje skifte merke. Du må uansett aldri gi opp, for jeg vet at du en dag snart vil sitte på brygga med beina i vannet og tenke at livet er fantastisk.

Det er sikkert en fjern tanke nå - men også du kommer dit:)!

Hei igjen, Petterpan.

Takk for ord. Jeg syns det er kjempe vanskelig å se alt det du beskriver der, for jeg ser mye av mørket nå..
men skal prøve å ta det med legen. Føler meg så engstelig å alene med alt.

Kan jeg spørre om jeg kan sende deg en mld, tenkte å spørre deg om noe av det du nevnte tidligere?

Hei igjen@megmegselvogjeg!

Selvfølgelig - send meg en melding:)