Jeg har vært gift, har to barn, leilighet, hytte, jobb og fritidsinteresser. Mange vil nok si at jeg har levd et godt liv. Men jeg greier ikke å finne meningen med livet. Ingen har merket at jeg hele tiden ha hatt lyst å dø. Hører mange si på forumet at det går over. Men for meg har det dessverre ikke gjort det. Startet vel i 12-14 års alderen hvor jeg ønsket å dø. Er nå blitt 54 år, og har fortsatt ikke greid å se meningen med å leve. Har selvfølgelig vært perioder hvor jeg har tenkt mindre på det, men tanken har kommet jevnlig. Har i ungdommen forsøkt et par ganger å ta mitt eget liv, og er den dag i dag irritert på meg selv for at jeg ikke greide det.

Har ikke nevnt dette for noen, før jeg gjennomgikk en krise for 3 år siden. Da fortalte jeg hvordan jeg hadde det, og ble innlagt på psykiatrisk avdeling og videre til DPS med medisinering og samtaler, uten at det har hjulpet noe.
Kona gjennom 20 år hadde ikke merket seg noe av dette, så hun fikk litt sjokk.

Vet egentlig hvorfor jeg hele tiden går rundt å ønsker meg død, men skulle ønske jeg fikk en dødelig sykdom, så jeg kunne dø uten at andre får skyldfølelse. Jeg misunner de som dør.

Men vet at jeg ikke kommer til å ta selvmord så lenge jeg har barna. Ønsker ikke å utsette de for den belastningen. Da får jeg heller holde ut å mislike livet. Men går daglig å tenker på at jeg ønsker å være død.

Men hadde jeg noe som har gjort at jeg har skjønt meningen og kunne trivdes med å leve, så hadde sikkert det vært det beste, for alle parter.

Så hvorfor skriver jeg dette? Kanskje noen har noen smarte ideer på hva jeg kan gjøre.

Ønsker dere alle en riktig fin sommer, og håper alle får det så bra som mulig.

Eg kjenner meg godt igjen i kjensla av å bli igjen i verda for familie si skuld. Eg har hatt tre periodar der eg har vore alvorlig deprimert (først gongen var eg 16, andre 20 og den siste var i fjor haust (25)) og i dei tre periodane var eg suicidal. No har eg nok eit litt anna utgangspunkt i livet då eg ikkje har nokre av tinga du lista opp i byrjinga anna enn ei fritidsinteresse, men eg har likevel alltid kjent på at eg har det "for godt" til å ikkje ville leve. Eg har heller ikkje funne ei meining i livet, eller nokon "grunn" til å leve, men for no klarar eg meg greit med å klamre meg fast i dei små gledane. Eg trur heilt ærlig ikkje det er ei "meining med livet", men at det er augeblikk med kjærleik og varme frå folk ein har nær. Det er tydeleg at du har mykje kjærleik ovanfor barna dine, og kanskje kona også? Psykisk helse kan vere svært vanskeleg å snakke om, og eg håpar du etterkvart kan opne meir opp enten her, til ein hjelpetelefon, behandlar eller familie. Eg håpar og at du finn (om ikkje meininga med livet) små gledar i livet ditt som gjer det verdt å halde fast.

Vondt å lese at dette stikker så dypt. Jeg håper du leser svaret mitt. Jeg kan empatisere med deg, for jeg har også vært på ditt nivå før.

Svaret er enklere enn du tror.

Jeg repetérer meg selv litt. Men svaret er faktisk å begynne å utforske ditt eget liv, din egen psyke, din egen personlighet. Du har gitt så utrolig mye av deg selv, at du ikke har NOE igjen til deg selv. Dette mønsteret må du snu!

Du må begynne å bygge relasjonelle nettverk, gjennom hobbyer og lignende, sånn at du får inspirasjon gjennom andre mennesker og energier som gir deg livsstyrke.

Jeg er en person som tror på astrologi. Selv er jeg Tyr, tredje dekan. Jeg vokste opp med mye energier rundt meg som var annerledes. Dette har ført til at jeg har brukt så mye energi på å gjøre ting som er mot min egen person, slik at jeg nesten har drept meg selv. Men heldigvis har jeg hatt ei venninne som har hatt lik energi som meg selv. Dette har reddet mitt liv. Min familie er ikke slem, men vi har forskjellig energi, og vi må begrense kontakten vår.

Kanskje de du har i umiddelbar nærhet har annerledes energi.. og kanskje det er på tide i livet ditt at du begynner å søke utover og finner andre energier :)

Det er 5 millioner mennesker i Norge. Veldig mange søker aktiviteter og hobbyer gjennom grupper. Begynn å søk utover og knytt nye nettverk. Da får du påfyll av energi og inspirasjon.

Jeg for min del gir deg all energi jeg har til overs. Skriv gjerne tilbake om du ønsker. Du er verdt alt!

gode kommentarer
både av else kant og nattemørke
les de nøye du
hva er meningen med livet?
det har opptatt mennesket
siden den første begynnelse
jeg har etter konstant grubling
kommet til at det hele er hva vi gjør det til
vi mennesker er forskjellige
og dermed kan også meningen variere
håper du finner din!

Takker for deres innspill.
Jeg vet jeg ikke har noen grunn til å føle det slik jeg gjør, da jeg har det meste på stell. Er engasjert i en humanitær organisasjon og har mye kontakt med kolleger på jobb. Men jeg har vel ingen ordentlige venner som jeg treffer ofte og kan snakke med. Tror jeg er godt likt av andre, men de jeg hadde som gode venner tidligere har flyttet fra byen.
Har vel også mye jeg kan glede meg over, men innimellom dette kommer helte tiden ønske å å kunne dø. Det er jo en destruktiv tankegang og burde vært unødvendig.
Jeg setter som regel andres interesser foran mine egne, så kanskje som nattemørke skriver, så må jeg begynne å tenke mer på meg selv.
Verden går videre både med og uten meg!

Jeg er helt enig i det Nattemørke skriver! Det er ganske tungt for en person å hele tiden sette andre sine interesser foran sine egne. Ja, det går an i visse mengder, men du bør også pleie deg selv som person. Hvis du ikke har så mange gode venner i nær omkrets som du kan prate med, så kan du jo eventuelt skrive tankene dine på denne siden (eller lignende) der du får gode svar. Da får heldigvis tankene utløp. Man kan også gå ut døra og prøve seg på aktiviteter man syns er gøy og se om man treffer hyggelig folk som tenker det samme :)

Og det med å finne meningen med livet: Må man ha et mål med livet? Hva med å bare leve livet der man gjør det man vil gjøre?

Jeg kan bare prate for meg selv, men etter at jeg ble syk (MS), har jeg innsett at god helse er alt som betyr noe i livet. Uten god helse kan man ikke fullt ut nyte fruktene av det man har jobbet for uansett, og det er også vanskelig å være helt tilstede i øyeblikket.

Jeg tror nøkkelen til fred i sjela er å ta absolutt ingenting for gitt. Så lenge beina fungerer, kom deg ut og bruk dem. Det finnes ingen garanti for at de fortsatt fungerer i morgen.

Start med helsa. Vær fysisk aktiv, spis godt, sov så mye du kan. Ikke ha noe hastverk, ikke stress.

God helse vil automatisk gjøre deg til en mer optimistisk person, og du vil ha mer mot og overskudd til å komme deg ut for og skaffe deg nye impulser. Den nye og positive energien din vil dessuten tiltrekke seg folk som vil deg godt, og plutselig dulter du borti en person eller et eller annet som styrer deg i en ny retning.

Alt dette skjer jo selvfølgelig ikke over natta, så vær tålmodig og raus med deg selv. Det kommer nedturer på veien. Det er ikke til å unngå. Men det går over. Så kommer en ny dag og en ny dag og en ny dag, og plutselig er alt glemt.

Dette er skrevet like mye til meg selv som til noen andre. Meningen med livet er å leve godt. Når man lever godt vil de eksistensielle spørsmålene automatisk forsvinne.

Ta vare på dere selv. Peace and love;)

Lei for å si jeg ikke har noen god løsning. Kan hende du skal slutte å se etter løsningen? Innfinne deg med livet? Det er det beste jeg kommer på. Jeg kjenner meg igjen i det du sier.

Ikke alt kan fikses. Like lite som man velger tristhet og tungsinn, velger man glede og håp.
Kan hende gleden og meningen ikke er noe du finner, men noe som kommer til deg - av og til?

Kan hende du skal omfavne tristheten i stedet for å fighte imot den? Kanskje den har noe viktig å fortelle deg. Uhørte stemmer blir ofte bare sterkere.

Det var fint det du skrev, Pretender. Jeg tror at mange og forventer at livet skal være uten sorger eller problemer, men det er jo både gleder og sorger gjennom livet for oss alle. Noen har en bedre bagasje med seg og et nettverk rundt seg, til å håndtere det enn andre, men jeg har lært at det er noe man kan øve på.

Det er lov å være trist, det er lov å være glad, sint alt sammen. Og jeg tror på at hvis en lar seg ha lov til å føle det en faktisk føler, så vil det fortere gå over og.

Det hjelper jo hvis noen erkjenner sorgen din, og så hjelper deg videre. Og det er og litt kluet - at selv om en fortsatt er trist, så kan en finne noe som er fint og godt, og hvis en lar en selv få kjenne både på det som er trist og det som er godt, så kan det få en videre. Og gi en mer innsikt i seg selv.

Helt enig i at man må la seg selv føle det man føler. Ikke kjemp imot. Noen ganger er ting helt jævlig, og da er det helt naturlig at man føler seg helt jævlig.

Jeg mener også rådet om å tenke positivt er 100% bullshit. Det er ikke der det starter. Man klarer ikke å tenke positivt hvis man føler seg som 1000kg med dritt. Det er først og fremst følelsene som må endres. Og det skjer gjennom handling. Alt starter med handling.

Så du synes synd på deg selv? Ikke noe galt i det:) Alle synes synd på seg selv innimellom. Bare sørg for at du ikke blir der.

Og nettverk er alt. Du er nødt for å ha en person du kan prate med. En du kan tømme deg for. En som ser deg. Som ser kampen din. Det har alt og si.

Ønsker dere alle en god helg, og prøv å gi dere selv en pause:)

Takk for det, pinkeltje - og god helg til deg, Brukernavn? og alle dere andre også!
Meldte meg inn her i går, og allerede nå kjenner jeg at det hjelper litt bare å se andre som har det litt på samme vis, og er alene med tankene. Ønsker dere alt godt!

Så godt å høre at det hjelper deg å høre om andre som har det litt på samme vis, Pretender:)

Ønsker deg og alt godt!