Jeg fikk linken til denne siden av en god venninne, fordi jeg har vært så langt nede så lenge at jeg egentlig ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Jeg kan ikke beskrive hvor frustrerende det er å virkelig ikke ville dø, men likevel ikke ville leve som jeg gjør. Utmattelsen truer med å knekke meg, og hvert eneste minutt av hverdagen min suger energien ut av meg til et punkt hvor jeg ikke lenger vet hvem jeg er og hva jeg heter.

Jeg lever et liv hvor jeg er avhengig av andre for å kunne leve, for å kunne gjøre de mest banale ting som de aller fleste tar for gitt; gå på toalettet, stå opp, legge meg, spise, komme meg ut av leiligheten. Jeg lever et liv hvor jeg er avhengig av andre mennesker som har meg som en jobb, som aldri vil se på meg som noe annet enn en andreprioritet. Jeg sliter, det er tungt å puste, tungt å leve... men jeg lever jo ikke, jeg eksisterer bare.

Å ikke ha noen å snakke med gjør alt sammen verre.

Hei!
Såå leit... Jeg tror jeg skjønner det du skriver her. Du trenger hjelp for det du opplever! For du opplever at du er avhengig av andre, og gjør det andre sier du skal gjøre og... er det andre ting som du ikke sier? Du klarer å leve... Hold ut, ok? Ikke gjør noe sprøtt som å ta selvmord, fordi det er ikke svaret på å ha det bra. Det finnes folk som bryr seg om deg og vil at du skal ha det bra, som venninna di. Hun kommer til å gråte over deg hvis du dør, har du tenkt over det? Vet venninna di at du opplever dette? Kanskje hun kan hjelpe deg på noen som helst måte... å få kontakt med en profesjonell, som psykolog?
Siden det å ikke snakke med noen gjør alt verre, kan du jo prøve å snakke med noen om det?

Jeg tenker selv om du er noens jobb så kan de likevel være glad i deg som menneske.jeg har hjelp hjemme av miljøterapeut og tett oppfølging av psykolog og mye rundt meg og jeg føler ofte den følelsen av å være hjelpesløs.så jeg kan forstå at man kan føle seg til bry rett og slett hjelpesløs fordi livet ble slik det ble.har du støttekontakt.kanskje det kunne være noe.jeg skal fortelle deg noe nå har jeg ny støttekontakt men min forrige støttekontakt jeg hadde 4 år vi fikk så fin kjemi vi hadde det så fint sammen så når hun ble gravid og skulle ha barn jeg ble knust og lei meg nå kommer hun til å forlate meg ja all mulig drama men vi hadde det så fint sammen at vi beholdt kontakt som venninner så nå har jeg ny støttekontakt som også er koselig men jeg har venninne i hun forrige.jeg vet hvor slitsomt det er å måtte trenge hjelp til mye men tenk hvordan hadde ting vært hvis du ikke hadde hatt dem.tenk hvor hjelpesløst det hadde vært.

Det høres ut som du har en fysisk funksjonsnedsettelse, men du har en et sinn, et hjerte og en hjerne som nok virker helt utmerket! Altså har du masse å gi, og få. Du viser en imponerende innsikt og forståelse.

Min erfaring er at ved å være på denne siden over tid, så dukker det opp bekjentskap som blir til vennskap. En treffer på folk som har lignende sårbarheter som en selv så en får støtte som en lenge har savnet. Og en kan treffe på mennesker som er annerledes enn en selv og som utvider ens forståelse av verden.

Jeg vil gjerne ha en venneforespørsel hvis du skulle ønske.

Venninnen min vet at jeg opplever dette, mange av mine nærmeste vet at jeg opplever dette, men det er liksom ingenting noen kan gjøre. Jeg vet at mange av dem ville løftet børen av skuldrene mine om de hadde kunnet, men de kan ikke det, børen er min... så lenge jeg lever.

Ja, akershusøst, jeg har en fysisk funksjonsnedsettelse. Tydeligvis noe som gjør at jeg er et mindre verdt menneske i manges øyne, en utfordring, til og med et problem. Joda, det er ikke noe i veien med verken hodet eller hjertet mitt, men jeg føler ikke at jeg har noe å gi lenger. Jeg kan jo ikke engang skrive dette uten å grine. Jeg som aldri pleide å grine har blitt et tomt skall som griner om noen spør meg om hvordan jeg har det.

Dagen i dag har vært ekstra tøff, og humøret har vært labert. Jeg savner noen å snakke med, men venner har blitt et fremmedord i livet mitt. Det er ingen som har tid lenger, folk går lei når jeg gang på gang må si nei til å være med på ting eller være sosial, og jo mørkere jeg blir til sinns, jo mindre orker jeg å snakke med folk. Jeg blir bare sint. Kanskje bitter. Forbannet. Jeg hadde sett sånn frem til sommeren, til sol, varme og glede. En tid som gir meg energi, energien jeg trenger til å takle de mørke, tunge dagene. Planen var klar, jeg så lyset i tunnelen, alt var i orden - og så smeller det igjen, planer går i dass, folk forsvinner og igjen må jeg forberede meg på en sommer alene i leiligheten min. Jeg takler det ikke.

Oppå alt sammen begynner jeg å føle savn. Jeg har vært singel i flere år, og jeg har trengt det, det har vært deilig å være bare meg... men nå begynner savnet å komme. Jeg føler meg ensom, for første gang på... kanskje noensinne? Men dagene går, årstidene passerer, jeg blir eldre og mørkere til sinns, og inni meg vet jeg jo at jeg aldri vil finne noen som verken kan eller vil takle meg i tilstanden jeg er i nå. Catch 22, det er det det er. Jeg har gått meg fast i en ond spiral jeg ikke kommer meg ut av, og for hver dag som går avskyr jeg menneskene rundt meg litt mer, fordi de ikke kan dra meg ut av den.

Jeg må si jeg blir veldig rørt av det du skriver og det er ikke rart du kan føle deg som utfordrende el belastning fordi du føler alt er håpløst.jeg vet jeg kan si mange ganger til deg at du er like mye verdt som alle andre selv im det ikke er sikkert du tror meg mest sansynlig ikke.det å være avhengig av andre for å gå på toalettet det er helt klart ikke vanskelig å skjønne at det i seg selv at du føler deg hjelpesløs og avhengig av andre.dette med singellivet er jo klart du har større utfordringer der men tro meg det er vanskelig for de fleste som sliter psykisk dette her.det virker at du er deprimert nå og at du på en måte er bitter for tilstanden din og det høres ikke ut at tilstanden din er noe som endrer seg.jeg syns du er en modig person selv om alt er mørkt og svart og du føler du har ingenting å gi så husk du gjør så godt du kan og det du får til.jeg ble veldig rørt av dette og vet du hva syns du er modig for det må være kjempe tøft for deg.jeg anbefaler støttekontakt som jeg skrev til deg jeg fant venninne i min gamle støttekontakt så det er skjebne.kan jeg spørre deg hva skjedde siden du blir alene i sommer i leilighet.

Jeg får ofte høre at jeg er en reflektert person, så det stemmer helt sikkert. Jeg tror bare jeg har egenskapen til å kunne "ta et steg ut av meg selv" og se situasjonen utenfra, samtidig som jeg lever den, om det gir noen mening? Ja, du kan spørre, jeg er 39.

Tusen takk, det betyr mye for meg. Støttekontakt er ikke et tema i mitt tilfelle da jeg egentlig skal ha personlig assistanse døgnet rundt, og da fastlegen min forsøkte å få meg en evalueringstime hos DPS, fikk jeg avslag med begrunnelse at jeg var for frisk. Har scoret høyt på depresjonsskalaen i mange år, men har ikke fått noe hjelp og må takle alt i hverdagen min alene.

Nå føler jeg at jeg ikke strekker til lenger, at jeg ikke har mer igjen, og at jeg synger på siste verset. Jeg vet at jeg er inne på en farlig vei når jeg begynner å gi faen, og det blir bare mer og mer tydelig. Jeg føler meg verken sterk eller modig, samtidig som jeg vet at mange andre jeg kjenner hadde gitt opp for lenge siden, men det rakner rundt meg... det blir vanskeligere og vanskeligere, og tyngre og tyngre å stå i det alene.

Jeg føler med deg. Å føle seg ensom og fanget er en sann pine.

Du har ikke fått henvisning til offentlig psykolog i stedet? Selv om du får avslag av DPS, er det ganske tydelig at du trenger noen å snakke med.

Nei, har ikke fått henvisning til annet enn DPS. Har dog fikset meg et par psykologtimer selv, men jeg har ikke økonomi til å dekke dette selv og det er svært vanskelig å finne psykologer i denne byen som er universelt utformet. Ja, jeg trenger noen å snakke med, selv om det å snakke om ting egentlig bare gjør meg forbannet - fordi det ikke løser noe som helst.

Alt jeg skriver kommer fra innsiden av hodet mitt. Likeledes er alt jeg skriver ekte, sant, det jeg opplever, føler osv. Jeg vet ikke hvor du mener at jeg skriver i tredjeperson, for det har jeg ikke gjort i noen av innleggene mine. Distansert? Kanskje. Hadde jeg ikke distansert meg noe fra det jeg opplever hver eneste dag, så hadde jeg nok valgt å avslutte dette for lenge siden.

Jeg har en medfødt genfeil, så selv om de ikke manifesterte seg helt i begynnelsen av livet, må man vel kunne si at jeg har hatt dem hele livet. Det handler ikke så mye om fysiske plager, mer en fysisk funksjonsnedsettelse som igjen fører til at jeg er avhengig av andre mennesker for å kunne gjøre... vel, det aller meste. Det er én ting å velge ting til eller fra hverdagen sin, det er en annen ting å hele tiden oppleve at andre tar de valgene for en. Om jeg ikke har en assistent på jobb, så kan jeg ikke spise, gå på toalettet, drikke (for da må jeg på toalettet), åpne ytterdøra mi, kle på meg, stå opp, legge meg, osv. - og av årsaker jeg ikke tenker å gå inn på her og nå, så har det bare blitt flere og flere timer alene (uten assistanse), og jeg sitter her... fanget i en ubrukelig kropp, uten å kunne utøve egen, fri vilje i hverdagen.

Det du forteller er så forferdelig! Det er ikke vanskelig å forstå at du ikke vil leve på denne måten. Det er ikke vanskelig å forstå at alt ser svart ut og at du er totalt utmattet. Situasjonen din er i utgangspunktet vond, for ingen vil ikke være avhengig av andre til alt man vil gjøre. Det å klare seg selv mest mulig, er veldig viktig for alle. Slik er det ikke for deg. Du er helt avhengig av hjelp, og det burde være mer enn nok å takle. Du skal ha assistenter som legger til rette for deg, og som er der hver eneste gang det er noe du trenger hjelp til. Og jeg forstår det slik at denne ordningen ikke fungerer hos deg? Det gjør meg så opprørt.

Har du familie som kan hjelpe deg med å ordne opp i dette? Det å finne gode venner og en partner, kan selvfølgelig ikke kommunens folk hjelpe deg med, men de må sørge for at du lever et noenlunde verdig liv, slik at du får overskudd til å ta tak i den andre biten selv. Du skal ikke bruke kreftene dine på å lure på hvordan du skal komme på do!

Hvis ikke du selv, familie eller venninnen din kan få assistentordningen på beina, er det kanskje noen i frivillige organisasjoner som kan hjelpe? Jeg vet ikke hvor du bor. Her i Oslo vet jeg at Franciskus-hjelpen har mye bra folk som er besøksvenner, for eksempel. Skriv gjerne til meg om du vil.

Jeg ønsker deg alt godt! Hilsen Liv.

Jeg skjønner. Det er ille at det ikke tilrettelegges mer for deg, så du kan føle deg mer selvstendig. Jeg kom til å tenke på en med kraftig funksjonsnedsettelse som må ha hjelp til det meste, som stiller som ordfører kandidat, og det er jo nettopp fordi han får så god hjelp som han gjør at han kan gripe flere muligheter i livet. Det er en skam at ikke alle får et like fullverdig tilbud, så jeg skjønner godt frustrasjonen over å føle at det ikke vil være nok å bare snakke om det.

En ting til jeg kom på; jeg leste på nrk om en funksjonshemmet ung mann som levde sitt sosiale liv gjennom spillet World of Warcraft og fikk mye glede ut av det. Jeg vet ikke om det er noe for deg, men jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet verdt å utforske. Det har også vært postet innlegg på forumet fra noen som spiller WoW og inviterer nye medlemmer til et vennskapelig guild (en gruppe som spiller sammen) hvor de har lav terskel for prestasjon, og mest fokus på å ha det hyggelig sammen.

Du oppsummerer det ganske bra, takk for fine ord og et uttrykk for forståelse. Jeg er avhengig av andre mennesker, hver eneste dag hele året. Følelsen om å ikke ha noen som setter meg først, av å bare være en jobb, av å alltid komme i andre rekke, er en følelse som truer med å knekke meg - selv om det er helt naturlig, det er bare sånn realiteten er. Det verste med den følelsen er jo at jeg vet at det aldri vil endre seg. Nei, ordningen fungerer ikke hos meg. Det har den vel egentlig aldri gjort, og jeg må hanskes med problemene mine på egen hånd, fordi "det er ditt liv, det er ditt ansvar". Joda, det er helt sant, men i tillegg til å leve det som skulle vært livet mitt, fylt til randen av de tingene som gir meg livsglede, så har jeg en skrantende assistanseordning å ta vare på, assistenter som går inn og ut av livet mitt, assistenter som ikke respekterer meg og tidvis tråkker på meg, assistenter som tror de vet mitt beste etter å ha vært i samme rom som meg i fem minutter. Jeg har flotte assistenter også, assistenter jeg håper blir hos meg til evig tid, assistenter jeg ikke ville byttet bort i gull engang - men det er langt mellom dem, og de er ikke mange. Jeg må ta vare på disse, som gjør at jeg setter meg selv til siden.

Familien min bor langt unna meg, og ingen av dem har helse eller kapasitet til å hjelpe meg med dette. Ingen av dem er i hverdagen min, de ser ikke hva jeg går gjennom og hva jeg opplever, og det er ikke så enkelt å skulle gjøre noe når de som kan gjøre noe ikke løfter en finger. Kommunen har ikke brydd seg et spøtt, selv ikke da jeg hadde en mannlig assistent som tok på meg når han skulle assistere meg på badet. Jeg aner ingenting om frivillige organisasjoner, men jeg har forsøkt å kontakte media uten hell - det er rett og slett ingen som bryr seg, og jeg orker ikke kjempe mer.

Jeg vet hvem du snakker om, og vi har den samme ordningen. Problemet er ikke ulikt tilbud, men hvor heldig man er med folkene man finner. Jeg har mange stygge historier om assistenter som absolutt ikke burde jobbet med folk, og jeg har opplevd mye dritt, som igjen har ført til at jeg ikke lenger er den personen jeg var for bare fem år siden. Det er ingen som har kontroll med assistentene som begynner, det er ingen som stiller krav eller sørger for at assistenter følger retningslinjer og gjør jobben sin, og stiller jeg krav - gud forby - så er jo jeg ei drittkjerring som det ikke går an å jobbe for.

Jeg spilte mye WoW før, og hadde mange venner gjennnom spillet, men har ikke lenger en datamaskin som takler slike spill, og har ikke råd til å kjøpe meg ny. Å være en del av et guild er kjempeherlig, men jeg hadde aldri kunne byttet ut det å være sosial i virkeligheten med en virtuell verden.

Det er klart det som stresser deg er at det kommer mange forskjellige mennesker til deg som skal hjelpe deg og da må du forholde deg til de.de bør absolutt ta på alvor hvis du ikke er fornøyd og prøve å gjøre ting bedre for deg.jeg syns det er rart at du som trenger hjelp døgnet rundt er for frisk for dps.dps behandler psykiske lidelser og det er det som må være alvorlig men du som har mye funksjons nedsettelse og trenger hjelp døgnet rundt de bør jo skjønne at dette påvirker deg psykisk også det å ha funksjonsnedsettelse.har du pratet med fastlege om dette?

Det er kanskje litt av problemet, at enkelte ikke tar jobben seriøst nok, ikke skjønner at alt de gjør i livet mitt påvirker meg og har en eller annen konsekvens for meg, enten den er god eller dårlig. Det igjen gjør at jeg føler meg uviktig, verdiløs, jeg har store smerter pga. fysiske utfordringer, og når assistenter ikke følger opplæringen sin eller tar lett på dette, så blir smertene større og vanskeligere å takle, og jeg klarer ikke være konstant smilende og hyggelig. Jeg er bare et menneske, jeg og.

Jeg skulle snakke med fastlegen om dette, men det sørgelige er at assistentsituasjonen gjør at jeg ikke kommer meg til fastlegen. Hadde jeg vært hvem som helst andre, så hadde jeg vært sykemeldt herfra til evigheten.

Lei for å se at du har slettet innleggene dine, jeg rakk ikke svare på det siste. Uansett, takk for fine ord, jeg setter pris på det.