Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Faller snart av tror jeg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Faller snart av tror jeg

nov 6 2022 - 01:20

Tapt i alt. Dagene flyr forbi med meg på slep, jeg biter neglene fast, men jeg vet ikke om jeg greier å holde fast for alltid. Hvem er jeg? Hvem skal jeg være.

Jeg sitter i baksete, det er ingen konsekvenser for valgene mine. Hvorfor våkner jeg om morgenen? Ingen lengter etter meg slik som jeg lengter etter.. Lengter ikke etter noe. Alt er bare så merkelig, noe er gøy, noe er kjipt – det forandrer ingenting.

Tomhet er ordet. Det er en fysisk tomhet i meg, alltid noe som mangler. Mennesker er glad i meg og jeg er glad i noen av dem, men jeg lengter etter nærhet.

Nærhet der noen ikke tar på meg, men forstår meg. De som sier at de forstår tar til takke med det, ikke noe mer.

Jeg vet ikke hvorfor jeg bestemte meg for å skrive dette. Det er sikkert nok et halvhjertet forsøk på å prøve å forstå.. Forstå meg selv? Jeg forstår ikke meg selv så hvordan kan andre forstå meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Ikke som at jeg ikke vet hva jeg skal jobbe med eller hva faen, men hva jeg skal gjøre. Hvor skal jeg sette beina mine når jeg går? I hvilken retning? Hvorfor

Denne dagen er som alle de andre. Alle dagene er like selv med forskjellige trekk, resultatet er det samme. Jeg legger meg til å sove med meg selv uansett.

Er det egoistisk av meg å ville ha mer? Selv når jeg vet at det er så mye mer, sol, torden, latter, regn, varme, kulde, tårer, filmer, serier, 4000 sanger og utallige bøker. Jeg greier ikke å sette meg inn i ting over en lengre periode. Jeg lengter etter noe, hele tiden, ikke bare nærhet, men mening.

Mening er så unødvendig og subjektivt. Men hva faen er det jeg skal gjøre da? Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis noen hadde lest dette. De hadde sikkert tenkt hva faen, og jeg er enig, hva faen. Jeg er så overstimulert og giddaløs at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv.

Tror dere at det blir lettere? Hm, det var lettere før tror jeg, ja det var det. Da livet på en måte gikk på skinner uten at jeg trengte å gjøre stort. Den tiden var ikke nødvendig dårlig, men den var minst like tom, jeg bare sov.

Jeg tror det som skiller meg fra andre, iallfall noen av dem, er at jeg føler at jeg burde gjøre noe som jeg ikke gjør. Jeg burde vært en maler, forfatter, tennisspiller, aksjemegler, naturmann, bokleser, musiker, fysioterapeut, lærer, designer. Men jeg er ingenting, det betyr at jeg kan være alt. Det er ingen trøst i muligheter, det gjør det bare vanskeligere. En klar sti for meg hadde hjulpet, men jeg føler ikke jeg ble bevisst før for et par år siden.

Fyfaen, så vanskelige de siste årene har vært. Føttene mine synker litt i bakken når jeg går, ølen alltid litt paff, smilet blir tommere, sexen mer meningsløs, latteren kortere, huden hvitere, interessene svakere, søvnen dårligere.

Det som stresser meg mest, er at alle holder på i full fart. Det virker som alle jobber mot noe, ler høyere, spiser bedre og elsker mer. Jeg vet jo at det ikke kan være sant, men fyfaen de er i så fall flinke til å late som. Tror du jeg ser ut som dem? Er jeg og flink til å late som? Jeg har bare lyst til at noen skal røske tak i meg og fortelle at de ser meg. Jeg tror noen har prøvd å gjøre det før, men jeg har aldri helt trodd på dem.

Hvorfor skiver jeg dette egentlig, fungerer det som en form for terapi? Det hadde vært digg egentlig, hvis dette Word-dokumentet kurerte meg. Men vil jeg bli som dem? Ja, jeg tror egentlig det, selv om det virker jævlig kjedelig å ha alt klart foran seg, så må det være beroligende.

Nei, fuck dette. Jeg runder av her, tror jeg kunne skrevet videre og videre i det uendelige. Tror du at hvis jeg hadde skrevet en bok, så hadde denne bare vært ufordragelig klagete? Jeg begynner å mistenke det. Å skrive en bok virker som en måte jeg kunne sluppet løs fantasien min uten at jeg måtte lært noe. Det er nok naivt av meg å tro, men jeg vet da faen, kan bruke et tastatur. Her er testen: hvis jeg lagrer dette dokumentet så betyr det at jeg trenger det av en eller annen grunn, egentlig at noen skal lese det, kanskje meg? Jeg luftet fantasien om at jeg lagrer det og glemmer det, for å så macen tilbake til Andreas og at han kanskje da leser det. Men jeg tviler. Ok, jeg bare lagrer det.
Avatar

Re: Faller snart av tror jeg

nov 7 2022 - 13:59
Jeg tenker ikke "hva faen" når jeg leser det du skriver, tvert imot kjenner jeg meg igjen i mange av tankene dine, og det får mine egne tanker til å spinne.

Vet ikke om dette er noen trøst, men de færreste har kontroll på livet sitt. Det ser kanskje sånn ut, det kan virke som om alle jobber mot store mål og har lykkelige liv med minimalt av utfordringer og bekymringer, men sannheten er noe helt annet. Vi er mange som sliter og vi er mange som ikke vet hvor vi er, hvor vi skal, hva vi skal bli, hvem vi skal være.

Vi er mange som ikke aner hva som er meningen med livet, og som har valgt bort det som kan sees som meningen. Jeg har mange ganger hørt at meningen med mitt liv, på bakgrunn av at jeg er kvinne, er at jeg skal sette barn til verden, stifte familie og yte omsorg for mann og barn, samt ta vare på hus og hjem. Det idylliske bildet som blir fremstilt når man snakker om familieliv, vet jeg er langt ifra virkeligheten, og jeg ønsker ikke barn. Dermed må jeg jakte en annen mening med livet, og i en alder av 27 år har jeg fortsatt ikke funnet den.

For mange av oss tikker klokken og årene går, men vi står på stedet hvil, vi prøver oss frem her og der for å finne både mening og tilhørighet, trygghet og kjærlighet, men vi kommer til kort hver gang. Jeg ser at årstallet er 2022, men det føles ut som 2010. 2014, 2015, 2019. Tankene og følelsene har alltid vært de samme og jeg vet de kanskje aldri vil forsvinne. Jeg må derfor lære meg å leve med denne lidelsen. Snart er det 2023. Det gjør meg trist og gir meg en ekkel klump i magen. Jeg orker ikke starte enda et nytt år uten å ha fått til noe av det jeg egentlig ønsker her i livet.

Nærhet ønsker vi alle, både fysisk i form av kos, sex, kyss, en klem, en hånd på skulderen - og vi ønsker noen som forstår oss, ser oss, hører oss, noen vi kan knytte oss til på et emosjonelt plan, en dyptgående kjemi hvor det dannes tillit og trygghet. Det er menneskelig. Når man sliter med depresjon, dårlig selvtillit, negative følelser og negative tanker om mennesker og verden, vil det være vanskelig å nærme seg andre. Man tenker kanskje at andre ikke vil nærme seg oss, men sannheten er at veggene våre er så høye, de har ikke sjans til å klatre over de eller rive de ned, for på baksiden av veggen er der en ny vegg. Det dystre vi tenker og føler utstråler vi, og andre plukker dette opp. Det er ikke gode vibes, det er bad vibes, de fleste vil ikke røre ved dårlige vibber - sett bort ifra oss selv, for vi søker noe kjent og komfortabelt. Elendigheten er jo komfortabel, den er hjemmet.

Hadde jeg gått forbi deg på gata er det ikke sikkert at jeg hadde sett deg. Jeg ser ikke på andre mennesker, for jeg vil ikke at de skal se på meg. Men jeg plukker opp energier, disse vibbene, fra kollegaer og mennesker jeg omgås. Jeg plukker opp lukten av selvdestruktiv atferd og dyster tankegang ganske lett, og det er flere enn du tror som ikke har det så enkelt. Det er ikke alltid at fasaden er tilstrekkelig. Jeg har hatt mange forskjellige kollegaer, venner i virkeligheten og venner på internett oppigjennom årene, og jeg opplever ofte at andre deler sine vanskelige saker og ting med meg. Det er mange som sliter og vi er ikke alene. Per i dag har jeg ingen venner i det virkelige liv, kun relasjoner til andre over nettet, og jeg merker det er vanskeligere enn noen gang å skulle slippe noen inn. Det føles umulig å bare invitere de inn i hjemmet mitt, hvordan skal jeg slippe de inn i hodet mitt?

Jeg prøvde litt med en kollega jeg følte jeg kunne nærme meg. Vi var på banelengde, jeg vet jeg kan stole på henne. Men relasjonen kom ingen vei ved å åpne seg litt, kontakten ble ikke bedre og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg delte for mye og aldri skulle ha sagt de tingene jeg sa. Den følelsen sitter jeg igjen med hver gang jeg åpner meg litt for noen som kjenner meg i det virkelige liv. Det gjør at jeg trekker meg mer og mer tilbake.

Jobb mot noe, du også. Sett deg et par store mål, sett deg flere mindre mål. Uansett hvor meningsløse disse målene kanskje virker, så gir det mening å jobbe mot noe. Livet blir ikke bedre av at det skurer og går i samme tempo, samme sinnsstemning, samme komfortable omgivelser. Det eneste man gjør er å dyrke sin egen elendighet og man vil aldri vokse av det. Jeg vet noen hevder de kan tenke seg ut av depresjonen, men tankene alene vil ikke fikse noe som helst. Det kreves handling og det kreves tiltak. Det kreves, av deg, at du gjennomfører noe, mestrer noe, finner en knagg du kan henge "jeg er dugelig og jeg får til noe" på. Det øker selvfølelsen, noe som vil påvirke utstrålingen din, som på sikt forhåpentligvis vil gjøre at du kan komme nærmere andre.

Det er mitt store mål, blant alle mine små mål. Jeg vil være nærme noen igjen. Fysisk og emosjonelt vil jeg være meningsfull for noen. Men det starter med at jeg blir meningsfull for meg selv. Om jeg ikke vil ha meg, hvem vil ha meg da?
Til forsiden