Hei!
Jeg er ei jente på 18 år, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette lengre. Jeg har ikke fått noen diagnose på depresjon, men jeg føler ikke jeg har vært meg selv siden februar ca. Familie og venner har begynt å kommentere på det, men jeg klarer ikke si noe annet enn at jeg har det bra. Mamma klager på at jeg et sur hele tiden, og jeg prøver så godt jeg kan, men det går bare ikke. Tålmodigheten min med folk er så utrolig liten nå. Jeg orker heller ikke gjøre noe, har ingen motivasjon for å komme igang med dagen selv om jeg vet jeg har mye jeg må gjøre. Det eneste jeg gjør er å komme meg på skolen og trening fordi jeg må.

I sommer begynte jeg å skade meg selv, og jeg har ikke lyst til å dø, men jeg ser ikke poenget med livet lengre heller. I sommer følte jeg at jeg måtte gjøre noe hele tiden for å ikke bli alene med mine egne tanker, så enten gjorde jeg alt eller ingenting. Nå er jeg over på ingenting. Jeg ser virkelig ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette, jeg orker ikke tenke/gjøre/klarer ikke konsentrere meg, og om jeg ikke gjør ting blir bare stresset verre pga skole (vg3) og karakterer. Jeg orker bare ikke.

Helt enig med Tryagain! Det er viktig at du åpner deg for noen som kan støtte deg gjennom dette og hjelpe deg med behandling. Du kan evt. også snakke med helsesykepleier på skolen, som jeg antar dere har, eller ta kontakt med en helsestasjon for ungdom og snakke med noen der som kan hjelpe deg videre med å finne behandlingstilbud.

Du er tøff som tør å åpne deg opp her inne. Håper du snart klarer å hente frem motet ovenfor familie og aktuelle helsearbeidere også! Lykke til og god bedring.

Hei! Veldig leit å høre at du har det så vanskelig. Hvis du ikke går til dps så burde du bestille time hos legen så fort som mulig. Det finnes også psykisk helse i bydelen der hvor du bor. Der har du miljøterapauter og støttekontakt. Det har jeg og det hjelper meg litt. Da kan man møte de å snakke om ting,gå på café og gå turer osv... De har policy på at de ikke skal si noe videre av det du sier også. Kanskje det hadde vært noe for deg. Skaffe seg en hund eller noe hadde også kanskje vært noe. Eller dra på noe rehabiliterings plass som modum bad eller Hurdalssjøen recovery. Håper noen av de tipsene som jeg sa kommer til nytte for deg. Håper det snart går bedre med deg <3

Vil bare si at jeg har vært akkurat der hvor du er nå. Følte at jeg bodde i en boble, og hele tiden fikk feil reaksjoner fra de nærmeste rundt meg (hvorfor er du så sur, etc). Egentlig var jeg trøtt, slitsom, ensom - ikke sur - men jeg ble jo fort sur og irritert når de andre allerede var irritert på meg fordi de ikke forsto hvordan jeg egentlig hadde det.

Jeg kjenner følelsen av å skade meg selv, men ikke ville dø. Det var som om jeg trengte å få ting ut, og tårer var liksom ikke nok.

Når man ikke helt forstår seg selv er det vanskelig å forklare det for andre. Du skriver at du sliter deg gjennom skoledager og trening fordi du "må", og det er jo en forferdelig følelse. Hvis det er sånn du har det dag etter dag, så er det slett ikke rart at du føler deg deprimert, tenker jeg. Dersom man har brukket en fot eller blodet fosser, så er det jo klart for alle at man trenger hjelp (også for en selv). Men når ting ikke er synlig, så blir det naturligvis vanskeligere for omgivelsene å se hva de bør gjøre for å hjelpe, og det blir jo til og med vanskelig for en selv også.

Kan jo avslutningsvis si at det gikk bra med meg, og jeg tenker at det kommer til å gå bra med deg også. Tror ikke nødvendigvis at du skal tenke noen diagnose å sette på dette, men jeg tenker at du skal erkjenne for deg selv at du har det vanskelig nå. Jeg synes du skal blåse litt i de reaksjonene du får av andre (om du klarer det) og gi deg selv "lov" til å være litt gretten og lei. Det er helt greit, selv om du ikke har en grunn til det som du kan peke på.

Gi deg selv en god klem, for ingen kan ta bedre vare på deg enn deg selv. Ønsker deg alt godt!