Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Et uoverkommelig liv

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Et uoverkommelig liv

aug 14 2020 - 15:02
Flyttet nordover for over 3 år siden. Jeg fikk god hjelp der jeg bodde før men her får jeg ikke så mye om et kvekk av hjelp mot mine plager. Ja, jeg har ropt og skreke alle steder det er mulig. Jeeeeeezz... Jeg ser selv at jeg virker på trynet offensive.

Men ja... Så skal jeg prøve her å gjøre meg litt sårbar. Tross alt er det ingen som kjenner meg..
Har i noen uker nå vært helt flat.. Har store helseplager, og noe nå akutt som jeg ikke blir tatt seriøst i. Jeg kan ikke gå en rusletur uten gåstaver og min mann må hjelpe meg over hver hindring (nedoverbakke, stokk osv)... litt av et liv for en 26 år gammel dame... Jeg fikk påvist en genfeil for 1 år siden som er nyoppdaget og familiemedlemmer har dødd ut av det blå. Nå orker jeg ikke gå igjennom sykehistorien min, så jeg går rett på sak.
De siste ukene har jeg bare ikke orket mer. Jeg får hverken hjelp av helsevesenet (ja, du har jo en genfeil, å deal med det) eller psyhelsevesnet ("Du er for oppegående").
Vell, Jeg har de siste dagene planlagt min død. Jeg klargjorde alt idag, skrev brevet. Så skrev min mann en melding til meg om hvor "flott" jeg er og at dem "TRENGER MEG?!" Hvordan i alle dager kan noen trenge meg når jeg bare går rundt og er syk? Jeg belaster han med mine problemer. Vi har en datter på 2,5 år.. Og jeg har en datter fra før på 6 år som ikke kan bo hos oss lengre fordi jeg er sengeliggende på grunn av kroppslige plager.

HVORDAN kan man klare og leve med noe sånt? Når man sliter med selvmordstanker fra før... Jeg er helt fortvilet og føler meg som en byrde for dere også pga jeg skriver dette her. Det er første gang jeg drar et slikt "anonymt stønt" og jeg klarer ikke leve med meg selv. Nei.. faen heller...


Hei.
Jeg har lest innlegget ditt ovenfor, og utfra det jeg leser forstår jeg at du har det vanskelig nå. Jeg ønsker derfor å informere deg om at dersom du har behov for noen å snakke med kan du ta kontakt med oss på 116 123. Taster du 1 kommer du til Hjelpetelefonen, ved tastevalg 2 kommer du til Foreldresupport. Du kan alternativt også benytte deg av vår Chattetjeneste.

Mvh,
Administrator.
Avatar

Re: Et uoverkommelig liv

aug 14 2020 - 15:27
Det er tøft a vare syk....men likevel mye mer verdt å ikke gi opp en smule håp og lys i hverdagen..For de finnes sikkert og....Du er satt pris på ubetinget av sykdom ,har et barn som en solstråle i den alder..Kan ikke du bygge en smule mer håp og positivitet opp ii amt dette?Sitte ute i det finne været...Vet ikke..Unskyld hvis det ikke passer..jeg prøver oppmuntre deg..et Glimt av håp og lys..i er mulig nok til å få deg ut av det verste depresjonen..som forståelig nok ..rammer deg?
Avatar

Trondheim 2020:

aug 14 2020 - 16:15
Takk for gode ord.
Genfeilen jeg har er dessverre slik at alle musklene mine i kroppen brytes ned sakte men sikkert. Det finnes ingen hjelp mot det. Det er hjertet som fort blir et problem. Strever med hjertet men ikke på et alvorlig nivå enda. Jeg strever mest med muskler generelt. CK viser at dem brytes ned raskere enn det burde. Eneste kuren er å trene styrke, men utfordringen er å klare det. Jeg besvimer om jeg tar for hardt i, noe som er voldsomt frustrerende da jeg føler jeg ikke trener hardt i utgangspunktet. Det gjør meg sint da jeg virkelig ønsker å hjelpe meg selv.

Jeg har vært hos DPS på Stjørdal, men de viser seg å være inkompetente. Jeg forklarer problemet mitt og hva jeg trenger hjelp til - dette er grunnlag nok til å avslutte behandling, tydeligvis. Heldigvis har jeg en fastlege som støtter meg opp å hjelper meg i kampen om å få hjelp. Psykiatrisk hjelp i Nord Trøndelag er så latterlig nedprioritert at regjeringen burde fått juling!

Jeg vet min mann og datter elsker meg, men jeg føler jeg ikke er bra nok for dem.. Og det er hovedsakelig selvverden som er grunnen til å ville avslutte. Alt blir for mørkt. Må nesten påpeke her at jeg har en alvorlig Kompleks Post Traumatisk Stress Lidelse som er årsaken til hvordan jeg tenker og ser verden.
Avatar

justsmile:

aug 14 2020 - 16:19
Takk, jeg setter veldig stor pris på dem som ønsker å svare på innlegget mitt. Alt du skriver er helt sant, og min datter er en solstråle i livet mitt. For ikke å snakke om min flotte mann som bare ønsker meg godt. Jeg gjør alle disse tingene: Sitter ute, lar solen treffe ansiktet mitt og nyte nuet, drikker beroligende te, yoga, mindfullness, går rolige turer, nyter og høster av skog og hage, lager mat fra bunnen.... osv. Dessverre har jeg hatt en traumatisk barndom som gjør at jeg ikke føler meg verdig for mennesker eller denne planeten.
Til forsiden