Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Et ønske om ikke være til stede lengre

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Et ønske om ikke være til stede lengre

aug 21 2020 - 00:28
Ønsker å bare bli borte en gang får alle. Jeg prøver å prøver å ikke føle noe som helst, vil ikke ha følelser lengre.
Føler jeg er udugelig innenfor alt og alle, sliter bare med å få gjort dagligdagse ting.
Blir veldig fort sint får ingenting sier de til meg, må skjerpe meg, forstå at jeg kan ikke holde på slik jeg gjør.
Hva med å akseptere meg da, er ikke perfekt og kommer aldri til å være det heller.
Min barndom har vært et helvete fra jeg var 5 år og de ga seg ikke før jeg var i 20 åra. Du er ikke verdt noe var det jeg fikk høre, du kan ikke noe, vi kan gjøre hva vi vil med deg. Alt av hunnkjønn har ingen verdi, er kun duganes til å være hushjelp og en de kan gjøre akkurat hva de måtte ønske. Dette helvete hadde jeg hver dag utenom de få gangene jeg ble syk, eller når jeg ble gravid. Utenom dette var jeg bare en ting som de kunne leke med etter demes behov og ønsker.
Alt jeg ønsket var bare å kunne si, du er verdt noe, du kan noe, du er flink. Hører at noen sa de var glad i meg får den jeg er.
Jeg ønsker kun 2 ting nå. Det ene er å bli borte fra alt og alle. Det andre er å ikke kunne føle noe som helst hvis jeg så absolutt må leve i denne grusomme verden.
Hadde jeg blitt spurt om jeg ønsket å bli født hadde jeg sagt NEI. Hva er poenget, det er ikke noe poeng slik jeg ser det.
Joda jeg er veldig deprimert, jeg vet det. Bruker medisiner hver dag, antidepressiva og det er 3 forskjellige typer, kombinasjon skal vist være veldig bra sier de som har greie på det.
La meg få slippe, eller gjør meg helt følelsesløs.
Venner vel, jeg stoler ikke på noen lengre. Hadde ei som hadde noe av samme bagasje som jeg har men hun er ikke her lengre. Det vil si at jeg ikke har noen lengre, ingen å snakke med, ingen som jeg kan legge hodet på skuldra til å gråte. Gråter alene hver dag, vil ikke vise det til noen.
Har tenkt i mange år å evnt skrive en selvbiografi men jeg må vente, udyra lever dessverre ennå så jeg er ikke fri på noen som helst måte.
Den eneste gleden jeg kunne tenke meg er å kunne se de igjen får da å skyte de, se de lide, høre de rope om at helvete skal stoppe, se de vri seg i smerter, høre de rope stopp, be om at alt stopper, høre de gråte av smertene, høre de be om tilgivelse. Svaret er NEI dere fortjener dette, spørre om de synes det var deilig, om de liker det like godt som jeg gjør. Etter det la de leve får så å starte på nytt neste dag. Bare se de i øynene og se hvor mye de ber og trygler om å stoppe. NEI dette er jo helt fantastisk, jeg kan se i øynene dine at dette liker du SÅ godt. Det var noe av det de sa til meg.
Avatar

Hei

aug 21 2020 - 00:48
Du har vært gjennom så mye.skulle gjerne gitt deg klem men jeg sender en til deg.
Avatar

pssssst

aug 22 2020 - 12:26
du må være
et av klodens
beste bevis
på at det stemmer
fra nietzsche
det som ikke dreper meg
gjør meg bare sterkere
så bare stå på
du er fantastisk
jeg klapper for deg ;)
Avatar

Trondheim 2020

aug 24 2020 - 21:00
Ensomheten og skammen er over meg hver dag. Uansett hvordan en vrir på det, de andre har skylden men jeg føler mange ganger at det fremdeles er min skyld i og med at jeg ikke kjempet mere spes etter at jeg ble eldre, den følelsen av skam.
Har vert hardt arbeidende i alle år, jeg ville ikke forsette på skolen, ble mye mobbet pga jeg stoler ikke på noen. Å være outsider som barn og er fremdeles det som godt voksen er vanskelig.
Hvis jeg oppfatter ting feil kan jeg bli veldig sint og utagerende, ikke fysisk men verbalt. Folk ser på meg som en tikkende bombe, samt at de tror jeg er veldig kald og uten mye epati. Mye stemmer får jeg klarer ikke å føle så mye i enkelte settinger. Ang empati må det være reelt og ikke bare får at noen skal få en til å at en skal si, stakkars deg.
Etter at min søster tok sitt liv pga han klarte ikke å la henne være har jeg mista troen på mye og mange dessverre.
Husker så godt den dagen jeg ble 9 år, jeg fikk det jeg ønsket meg mest, det var en hund. Han var en super fin gutt og jeg ble veldig veldig glad i han men den gleden tok han også ifra meg. Han ble 3 år, han ble syk pga han hadde gitt han rottegift. Jeg måtte gå ut sa han pga de skulle dra til veterinæren med han. Etter 3 dager fortalte han at han var død de kunne ikke hjelpe han sa han. Jeg husker at han misbrukte min hund også ,han tok han med seg inn på badet. Jeg sto på utsiden av døra og hørte alt, gutten min hylte så grusomt, herregud hva kan jeg gjøre. Døra var låst, hadde jeg kunnet bytte med han hadde jeg gjort det. Kommer aldri til å glemme hannes hyl, det var så grusomt. Han ble veldig aggressiv etter dette noe som jeg skjønner godt. Han beskrivde alt av detaljer pga han ble slått ihjel.Fineste gutten min han. Han var ikke agresiv overfor meg, tror han viste at jeg ikke kom til å gjøre han vondt.
Husker vi hadde kattunger også de hadde åpnet øynene sine og hadde så vidt begynt å gå. Han slo ihjel de også, jeg var tvunget til å se på, det er et syn som jeg aldri glemmer.
Jeg har jobbet siden jeg var 13 år, skole orket ikke pga som jeg sa mye mobbing, ingen gjorde noen ting får å hjelpe meg, absolutt ingen. Jeg jobbet hardt for å kunne gi mine barn det de trengte, men føler meg mislykket der også. De er veldig veldig snille barn og de har det godt idag. De har jobb,barn og snille samboere. Jeg skulle ha gjort mer men jeg klarte ikke dessverre.
Så alt i alt har det vært en helvete, alt jeg ønsker er å bli respektert får den jeg er, jeg er ikke perfekt og gjør mye feil men hvem går gjennom livet uten å gjøre feil.
Skam, ensomhet,, udugeligheten er der hele tiden. Ønsker ikke å være et midtpunkt, vil heller være usynlig.
Tenker hver eneste dag på tenk om, tenk om jeg kunne ha valgt om å bli født eller ikke, valget er så lett, nei og atter nei.


Avatar

Trondheim 2020

aug 25 2020 - 02:29
Tusen takk får gode ord, det setter jeg veldig stor pris på skal du vite.
Mine barn vet litt men langt ifra alt, ønsker ikke å la de få vite alt, det blir får mye får de tror jeg.
Til ddg er det ingen som vet alt, orker rett og slett ikke å fortelle om alt, jeg vet at til mer jeg tenker på det som har skjedd husker jeg mere også, tror det er rimelig"normalt".

Den ene av de har spurt om jeg kan tilgi han, jeg sa joda det kan jeg sikkert. Det var tøft av han og si det.
Han var ikke den verste heller, de andre var veldig perverse på mange måter, det kan jeg ikke tilgi.
Har mye mareritt om de andre, jeg våkner opp av at jeg slåss med de, men de vinner hver gang. Jeg anmeldte saken men ble nok ikke trodd, saken din er får gammel og heller ikke grov nok var svaret til politiet. Herregud hva er grovt nok, det eneste de ikke gjorde var å ta bilder eller filme. Daglig juling var det også, han sa, har du ikke gjort noe galt kommer du til å gjøre det så da kan du få juling. Det var med belte, selvplukket bjørkeris og det verste var å bli slått med en kurong stav. Jeg skulket gym på skolen pga alle blåmerkerkene, hvem hadde vel trodd på meg, ingen vil jeg si da.
Han ene er og var extrem pervers, huff det er veldig vondt alt sammen.
Mine barn og barnebarn betyr alt, jeg gir de mitt liv hvis det gjør det bedre får de. Det er pga de jeg er her fremdeles, ellers hadde jeg ikke orket. Jeg er villig til å ta liv bare får å beskytte de, dette vet politiet også. Jeg har sagt til de at hvis noen av de så mye som nærmer seg de er de ferdige uansett hva som skjer meg. Livet mitt vel jeg vet ikke, det er ikke lett ihvertfall.
Høytider er veldig vanskelig, de feiret det på sin spesielle måte også.

Jeg har tanker om å ta de, jeg kan dagdrømme om hva slags "tortur" de skal få, pent er det ikke. Tenker også som så at jeg har ikke noe å tape, hva skulle det ha vært.
Hvis jeg blir"borte" imorgen vet jeg at jeg har prøvd så godt jeg kan får barna mine tror jeg.

Jeg vet hva det vil si å miste noen som har tatt livet sitt og hvilken skyld følelse det følger med. At en ikke kunne se og forstå det der og da som ved min kjære søster.

Den eneste som jeg skjønte det på var når min aller beste venn tok sitt liv, jeg prøvde å få helsevesenet til å forstå at ho kom til å klare det denne gangen. Men de ignorerte alt jeg sa, de vet best ikke jeg som kjente ho. Så helsesektoren og politiet stoler jeg ikke på i det hele tatt, de er noen arogante folk.

Jeg har tanker hver dag om hvordan jeg kan slippe alt og bare bli borte, men det må skje på en slik måte at ingen vil skjønne at det var med viten og vilje. Får det er mye være for de som står igjen. Jeg ønsker ikke at de skal føle som jeg har gjort og fremdeles gjør.
Avatar

Ailiengang72

aug 25 2020 - 02:38
Tusen tusen takk får fine ord. Det varmer får å uttrykke det slik.
Avatar

Trondheim 2020

sep 14 2020 - 20:37
Dessverre lever de alle. Politiet stoler jeg ikke på. Jeg anmeldte saken får mange år siden, 2 år med avhør og etterforskning. Resultatet ble en rettssak men j****** ble frikjent, eller som de sa, tvilen skal komme den tiltalte til gode. Hva er da poenget, det er ikke noe poeng.
De sa at saken ikke er, var grov nok, manglende bevis.
Hva slags bevis ønsker de, bilder, video opptak. Det var det eneste de ikke gjorde det var å ta bilder eller filme.
Barnevernet er en flott instans, men de kan ikke hjelpe meg med noe som helst.
Skulle ønske at de hadde sett meg når jeg var"liten" men da var ikke barnevernet slik det er i dag. Ser i ettertid at jeg visste alle tegn da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen, sint, konsentrasjon problemer, levde i en egen verden. Ble mobbet fra 1 klasse til 9 klasse, det resulterte i at jeg stoppa skolen og ga blanke f*** i alt.
Når jeg var 13 begynte jeg å jobbe og har jobbet siden den gang frem til for noen år siden. Jobbet og oppdro alle mine barn alene, var gift men han ga blanke i barna. Den ene helgen jeg hadde fri var jeg sjåfør for han skulle på fest med kompiser.
Har blitt så såra mange ganger og det gjentar seg ennå. Vet ikke om noen kan skjønne at en må være ærlig og dele med seg får at et forhold skal gå bra. Istedet blir det bare en masse hermligheter som beskyttes med at han sier, det er privat livet Hannes. Resultatet i det er at jeg heller ikke orker å dele noe, blir heller stille og sinnet blir større samt at jeg mistror han.
Var alene i mange år men jeg var veldig ensom, men ensomheten er verst når en sitter sammen med noen. Så jeg prøvde å gå inn i et forhold igjen men det samme gjentar seg.

Ting er veldig tungt og vanskelig uansett hva jeg prøver på. Jeg tror ikke jeg er en slem person men det føles sånn noen ganger pga jeg setter spørsmålstegn ved ting.
Så ja jeg er veldig sliten og lei det meste. Kommer ikke ut av den bobla en er i.
Det som jeg vet folk reagerer på er at jeg ikke klarer å være sammen med en som er eldre enn meg, da blir jeg rett og slett kvalm og føler meg helt forferdelig. Mange ser på meg da som en desperat middelalderen dame.
Til forsiden