Hei!

Første gang jeg er inne på denne siden her, ren frustrasjon over egen sinnstilstand og dystre utsikter for egen psyke gjorde at google ledet meg hit.

Er det noen andre her som vil dele litt om sin erfaring med dystymi/depresjon?

Flere runder hos DPS, medisin og selvhjelp har ikke bedret min situasjon.
Frustrasjonen over at jeg ikke "er meg selv", hverken for meg selv eller min familie, gjør at jeg nå for første gang strekker ut en hånd.

Oppegående og "ressurssterk" mann på 34 år bosatt på øvre Romerike med jobb/familie/hus, alt på "stell".
(Burde kalt meg selv kameleon...)

Ingen..?

Hei.
Jeg har ikke dystemi. Men føler vi er i samme båt på noe.. jeg har tvangslidelse som også gjør at man blir deprimert. For min del har det vart en stund nå, og det er tidkrevende.

Jeg er også en ressurssterk ung mann på 28. Også med alt på stell, med hus familie osv.

Har du fått medikamenter?



Jeg håper det ordner seg for deg, og man ser her at depresjon/angst osv kan skje om du har livet på stell eller ikke..

Som mange andre her, har jeg slitt med depresjon i mange år. Nå er jeg 70 og har det bedre enn noensinne. For over 20 år siden fikk jeg en medisin, som passet meg veldig godt. Den virker som en slags filter, som gjør at jeg ikke går i kjelleren. Ellers er jeg i fin form, er mye ute på tur med hunden og er aktiv på mange fronter.

Jeg leste om en mann, Kristian Hall, som har hatt tunge depresjoner i mange år. Han klarte å komme seg ut av depresjonen på egenhånd. Nå skriver han bøker om selvhjelp og har en god nettside, med tips til praktiske øvelser. Han vet hva han snakker om, og jeg tror nok at mange har fått god hjelp her.
Lykke til !

Takk for svar.

Flere som vil dele noen tanker?

Jeg har slitt med psyken siden barndommen, og har egentlig aldri kjent til noen annen virkelighet enn å være smådeprimert. Etter å ha gått til gestaltterapeut et par år, uten at ting ble bedre fikk jeg henvisning til dps. Der fikk jeg beskjed om at det er sannsynlig at jeg har dystymi, men der hadde de ikke kapasitet til å tilby meg mer enn noen få samtaler. Så da var det til legen og be om henvisning til annen psykolog. Og dit er det 8 mnd ventetid... så jeg venter...

Er 28 år, har 2 barn, har kjempet meg gjennom utdanning og jobb og sliter med å holde hverdagen gående og holde hodet over vann.. tanken på at dette kanskje vil vare livet ut, med tanke på at jeg har hatt det så lenge uten å fått ordentlig behandling, er veldig veldig demotiverende... så nå tråler jeg nettet for å finne motivasjon.

Har ikke prøvd medisiner enda, hater tanken på å medisinere meg, men må nok bare hoppe i det snart.

Takk til Bellamia som øser av sin positive livserfaring og sår håp om bedring med alderen! Hvis vi legger merke til at AKTIVITETER er en del av det som fører til det motsatte av depresjon, så er det enda mer å hente av dette innlegget. Selv merker jeg at det lønner seg å være trofast mot en times spasertur daglig. Det hever grunnstemningen betraktelig.

Jeg har dystemi og fikk det i ung alder. Det er jo et tungsinn, som få vet hva er. Og det er kun en liten prosentdel som får diagnosen. For å få diagnosen må du ha hatt symptomene over 2 år sammenhengene. Og har ingenting med om du er oppegående eller ikke. Det som er tung med å leve med dystemi er at når andre tunge ting skjer i livet, så får man dobbeltdeppresjon og den er tungt, tungt å komme ut av.... jeg gikk på medisiner i 10 år, fikk det mye bedre når jeg sluttet. En lang periode som var bra. Nå er det kanskje kommet bedre medisiner? Jeg har selv vurdert å starte på medinsiner igjen, men har mista tror på alt nå, så nå spiller ingen rolle. Jeg har desverre ingen gode råd å gi, bortsett fra en klem✨

Hei,

Jeg har mistanke om Dystemi, da jeg har vært smådeprimert i mange år... Med tider som er bedre og dårligere. Jeg har tenkt det har vært tilbakevendene depresjon. Jeg har aldri blitt utredet egentlig. Jeg har gått på antidepressiva også i flere år. Så jeg vet ikke.

Jeg har i hovedsak erfaring med depresjon som følge av en kronisk smerte, selv om jeg opplevde både mye angst og noe depresjon før det igjen. Det gjorde seg først tydelig merkbart i tenårene og fulgte meg i varierende grad inn i tyveårene.

Det var faktisk samme år som smertetilstanden oppsto at jeg samtidig innså at jeg følte mye angst, men jeg tok likevel ikke tak i det fordi jeg hadde nok med å holde ut det andre, som jeg egentlig ikke fikk noe hjelp til. Derfor har jeg gått i mange år uten å ha vært i noen form for terapi, men brukt antidepressiva når det har stått på som verst, i tillegg til at jeg går til en alternativbehandler som er til god hjelp.

Nå er jeg egentlig i prosessen med å skaffe meg en terapeut, fordi smerten ble verre for et par år siden, og derfor tyngre å utholde. Jeg har søkt meg til DPS ved et par anledninger, men fikk avslag hver gang. Sist søkte jeg fordi jeg hadde selvmordstanker, likevel avslo de basert på noe som hadde kommet frem i samtale under en tidligere vurdering. Veldig skuffende greier.

Uansett, jeg kan relatere til følelsen av å ikke være seg selv. Det er både trist og skummelt å gå med følelsen av at det aldri vil gå over, men jeg håper likevel på det beste for oss alle sammen. Du er sterk og modig som deler hvordan du har det og søker hjelp!

Har du kun mottatt behandling via DPS? Det var bare en bekjent av meg som sa nylig at det kunne være verdt å prøve terapeuter andre steder, at det stedet nødvendigvis ikke var det beste for alle. Noe med at behandlere har ulik tilnærming til problemene.

Jeg har blandet PF med tilbakevendende depresjoner.
Etter å ha lest en del om dystemi, lurer jeg på om jeg kan ha det.
Jeg føler meg konstant tung, trist og melankolsk, og det har jeg gjort absolutt hele livet. Jeg er aldri glad og lett, uten å ha denne tunge bunnen.
Jeg sliter med søvnproblemer, det har jeg gjort hele livet.
Jeg har et veldig høyt indre stressnivå, og reagerer med depresjon og nedstemthet på alle former for påkjenninger. Dere som har blitt diagnostisert med dystemi, er dette noe dere kjenner dere igjen i? Jeg lurer nemlig på om dystemien ligger i bunnen, og så får jeg dobbeldepresjon når jeg er sliten, stresset eller opplever påkjenninger.
Jeg har forsøkt Lamictal maks dose, hjalp ikke på « tyngden», og forebygget ikke nye depresjoner. Har seponert. Går nå på 5 mg Brintellix. Dersom jeg har dystemi, kanskje jeg bør stå på antidepressiva hele tiden for å forebygge nye depresjoner? Blir veldig takknemlig for svar -:)

Ser dette er en gammel tråd, men tenkte å dele mine erfaringer!

Jeg fikk diagnosen dystymi når jeg var 18 år, nå er jeg snart 25 år og jeg har fremdeles problemer med å fungere sånn som “alle andre”, men det er jo noen ting som har blitt bedre. Jeg føler meg ikke like håpløs lenger, jeg er heller ikke suicidal. De største plagene er tristhet, lite energi, søvnforstyrrelser, nedsatt apetitt, tap av interesse og konsentrasjonsvansker. De varierer i intensitet, men har generelt ikke pause på mer enn 1-2 uker noen ganger i løpet av året. Ellers er det jo noen dager her og der som er bedre. Jeg har gått flere år til psykolog og ellers hatt intensivt angstkurs. Jeg går ikke på noen medisiner, da jeg er veldig skeptisk til dette. Jeg er akkurat ferdig utdannet sykepleier og har fått 100% stilling i kommunen. Blir spennende og håper jeg klarer å håndtere jobben.

Jeg tror ikke man kan forvente å bli ordentlig frisk etter mange år med depresjon, og i mitt tilfelle også angstlidelse. Det endrer deg som menneske. Men man kan sette pris på gode dager og tilpasse hverdagen sånn at man kan mestre den i størst mulig grad. Være åpen med sine nærmeste om det og ha lav terskel for å oppsøke psykoligisk hjelp i perioder man trenger det.

Nøkkelen for meg har vært å “akseptere” at jeg er syk og at det vil jeg kanskje alltid være, i mer eller mindre grad. For meg var det viktig å få sørge over dette, over den tapte barndommen og ungdomsårene, og over at jeg ikke er den personen jeg vil være. Bare få det ordentlig ut og ikke holde tilbake. Og det å skille sykdommen fra egen personlighet. At de negative og grusomme tankene man får, ikke egentlig er ens egne. Å være fysisk aktiv og sosial, og ivareta interesser man har selv om man er sliten og ikke ser poenget, er viktig. Men det kurerer en ikke. Det vil forsatt være dager hvor verden ser grå og mørk ut, hvor man ikke har overskudd til noen verdens ting. Klarer man å akseptere dette så blir man ikke like skuffa og lei seg. Man må bare tenke at det kommer gode dager, ikke hver dag, kanskje ikke i morgen, men de kommer.