Når jeg er rundt familie og venner har jeg det helt greit, men øyeblikket jeg er alene kommer de mørke tankene. Det er vanskelig å forklare, for tankene er ikke helt klare, det er mer som en følelse. Lenge nå har jeg holdt på den følelsen, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg vil ikke lage en "big deal" liksom. Jeg har liksom ingen grunn til å være deprimert. Jeg føler meg bare helt jævlig. Jeg er usikker og føler meg helt ubrukelig, og ofte har jeg lyst til å bare gi opp på skole, familie, venner, for det er så utrolig slitsomt, og overtenke hver minste detalje. Hodet mitt er bare så sliten, jeg er så utrolig sliten.

Jeg føler meg akkurat som deg, og det høres litt ut som depresjon ja. Har du prøvd å prate med familien om det? Husk at de elsker deg, at de driter i om du ikke er i supert humør for de vil kun ditt beste, og at du har mulighet til å gjøre noe med det. Jeg har slitt med lignende episoder og for meg er det alltid familien som hjelper. Foreldre og søsken vil gjøre alt de kan for å dra det ut av det. Et annet godt tips er å komme deg ut og gå en lang tur. Ta gjerne med noen du føler du kan være deg selv rundt. Det høres kanskje slitsomt ut men det er noe med naturen som gir et litt annet perspektiv. Prøv å gjøre det til en rutine. Hvis dette ikke er nok kan du dra til legen, fortelle om hvordan du har det så dere sammen kan diskutere hva dere gjør videre. Du kommer deg gjennom det! Og hvis du vil snakke så er jeg her!

ja, du er deprimert. jeg gikk /går gjennom det samme. gi en lyd om du vil bli hørt.