Jeg håper ikke dette blir bare en haug med usammenhengende ræl, men...

Jeg sliter en del for tida.
Jeg er helt tappet for energi, selv etter en god natts søvn, jeg har særdeles lite tålmodighet ovenfor familien - og da særlig ovenfor min herlige, nydelige, fantastiske toåring, og har ingen overskudd til å være sammen med minstemann som er tre måneder.
På jobb føler jeg meg udugelig, at jeg ikke får gjort de oppgavene jeg skal gjøre på en tilfredsstillende måte (og det er litt trasig som lærer, jeg føler det går utover elevene), og er ofte sur og irritabel i møte med både elever og kolleger.
Det verste med alt dette, er sinnet. Humøret går i en vanvittig berg- og dalbane, og har jeg en skikkelig nedfor dag, er det ingenting som skal til, før jeg roper og kaster ting rundt meg. Dette skremmer barna, kona, og meg selv. Jeg hater den jeg er når jeg gjør sånt, og nå har jeg oppsøkt lege for å få hjelp. Det siste jeg vil, er at familien min skal være redd meg. Det er helt grusomt å se reaksjonene - særlig til toåringen - når jeg eksploderer, og det er helt jævlig å se seg selv fra utsiden når ting "går i svart" og jeg ikke klarer å stoppe meg selv.
I perioder klarer jeg å ta meg såpass sammen og tenke at minstemann bare er to år, og ikke kan noe for at han er trassig og ikke helt vil det pappa og mamma vil. I perioder klarer jeg å fokusere på andre ting, og veilede guttungen over på andre ting når han sutrer og klager, og vi ender opp med å ha en fantastisk tid sammen under morgenstell, kveldsstell, og andre hverdagssituasjoner. I slike perioder lever jeg i verdens beste tilværelse, og jeg elsker barna mine og kona over alt på jord. Men det sliter voldsomt på psyken å gå rundt å tenke at dette ikke varer. At snart er jeg i en nedturperiode igjen. At snart er jeg i dårlig humør igjen, og kommer til å såre og skremme familien. Helt grusomt å ha det sånn.
Så det jeg lurer på, er; Har jeg et sinnemestringsproblem, eller er det depresjoner som gjør alt dette? Hjelper det å oppsøke psykolog, hjelper det å gå sinnemestringskurs? Bør jeg sykmelde meg fra jobb? Er jeg utbrent?
Jeg må legge til at det siste året har vært stappfullt av trasige hendelser, som jeg føler virker inn på psyken.
Er det noen andre som kjenner seg igjen i liknende situasjon?

Hei, depresjon kan absolutt manifestere seg som sinne eller aggresjon. Depresjon kan også ha masse fysiske symptomer som utmattelse, problemer med å huske ting, konsentrere seg og snakke. Det psykiske er alle (vrang)forestillingene om å føle seg utilstrekkelig og selvmordstanker. Om det er sinnemestring eller depresjon utover det du har opplyst er vanskelig for meg å si. Du bør absolutt søke hjelp, jeg tror du må starte hos fastlegen. Og det kommer nok til å bli hardt den første gangen. Selv gikk jeg til legen og falt i gråt og forklarte at jeg ikke hadde noe å leve for. Det har gått bedre siden da.

Jeg føler jeg har det akkurat som deg om dagen. Bare det at du har familie med barn, og en jobb som kreves av deg! For å være helt ærlig kan jo dette være begge deler, men er man deprimert er det ingenting som skal til før man «eksploderer» man blir trøtt, sliten, tappet for energi, tunge tanker melder seg. Jeg kjenner ikke din historie mer enn du forteller her, men har du det sånn ofte kunne kanskje en psykolog være til hjelp, der finner dere eventuelt ut av om det er noe med sinnet også. Samtidig at du kan lære deg hvordan takle dette på en annen måte rundt barna dine og kona. Det med sykmelding er heller ikke så dumt, om du ikke har det bra rundt elever og andre ansatte. Men det finner du og legen din ut. Er vel heller ikke så lenge til sommerferien begynner, da må du prøve å slappe av sammen med familien din. Ønsker deg uansett masse lykke til og håper du får det bedre.