Tilbake i studentlivet. Tilbake til hybelen. Tilbake til mørketiden, og ensomheten. Jeg som har den fine familien og venner, men selv har jeg det så mørkt. Gråter om kveldene, fordi jeg orker ikke mer av mine tanker og følelser. Det kan bli litt mye aver til. Alt skal være så perfekt, så kommer jeg som er en mørk sky innvendig, men som er en sunshine for de andre utvendig. Jeg klarer ikke å si til noen at jeg sliter, for vil ikke at de skal bekymre seg når jeg bor mange mil unna.

Er jeg den eneste?

Du må ikke tro på alt på insta og face.
Folk bruker filter og gliser og skal se så voldsomt happy ut.
Alle har noe de sliter med.

Avhengig av alderen din , så ville jeg funnet noen å snakke med om å være så mørk til sinns.
Om det tar helt over ( matlyst/ hygiene osv)

Ellers : bruk distraksjon, finn en hobby, gå ut en tur, tren , gjør noe du aldri har gjort før.

Oi oi, jer er det sammenlikning i en tid der vi har altfor mye tid slene med tankene våres. Du er ikke alene, jeg har hatt det sånn og til tider har jeg det fortsatt. Søk om hjelp for å håndtere din indre kritiker!
Spør og ta kontakt med me! Jeg forstår den følelsen så inderlig godt. Selv om jeg lever i mitt eget kaos!