Hei, jeg begynner å bli bekymret.
Jeg har gått igjennom flere episoder med dyp depresjon før, jeg har også forsøkt å ta livet mitt før og jeg føler jeg på vei til å ende opp der igjen nå. Derfor er jeg bekymret fordi jeg vet at når jeg når det punktet så klarer jeg ikke å se at det blir bedre etterpå og da er det eneste jeg ser som utvei det å ta livet mitt. Jeg har egentlig ingen å snakke med om dette, fordi psykologen min er på ferie og skal ha permisjon etter ferien sin så skal ikke ha time med han på en god stund Jeg er redd for at jeg til slutt skal greie å ta livet mitt. Jeg har det virkelig ikke bra nå og jeg er så lei og redd. Vet ikke hvor lang tid det er igjen før det blir fullstendig krise og jeg gjør noe "dumt". Jeg har heller ikke noe lyst til å legges inn på psykiatrisk avdeling igjen, så jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Vet ikke hvilke råd du/dere kan gi. Hva er de beste å gjøre?

Kjære du!
Ut ifra det jeg leser, så virker du veldig fortvilet. Du skriver ingenting om du er voksen eller barn. Så jeg er ingen utgangspunkt for å vite om du går til BUP eller DPS. Kanskje det kunne vært en mulighet å ringe til det stedet du får behandling og be om en time med noen andre? Det kan virke veldig skummelt, jeg vet det, men det å prøv å fortelle noen om det som er i hodet, kan være veldig lurt og forebygget psykiatrisk innleggelse. Evt om du har noen veldig nærme deg du kan betro deg til? Uansett så håper jeg virkelig det ordner seg for deg, og husk at jeg har troa og håpet på at det er noe lyst der fremme.
Føler du at ting blir enda verre, må du ta kontakt med legevakt 116117 eller medisinsk nødhjelp 113.

Klem fra
Lucas
Selvutnevnt psykiater

Hei takk for svar, jeg er 21 år og er inni DPS systemet. Kunne ringt og spurt om jeg kunne fått en annen behandler i mellomtiden men er redd for at det blir det samme som før at de ikke "gidder" å lese journalen og jeg må begynne på nytt å fortelle alt fra begynnelsen av som blir litt slitsomt og meningsløst når det er så mye å fortelle. Jeg har en familie jeg kan prate med men jeg syns det er vanskelig å åpne meg til dem, det er fordi jeg har så mange ganger følt at jeg har blitt skjøvet til side for det er ikke så viktig det jeg har å si. Jeg kjenner bare det blir verre og verre for hver dag som går og jeg får selvmordstanker hele tiden og har begynt å pønske ut hvordan jeg skal gjøre det. Men har ikke bestemt meg ennå hva jeg skal finne på. Jeg er veldig redd og vet ikke når jeg "sprekker" og ikke klarer mer.

Jeg kan forstå at du synes det er ork og strev å måtte fortelle at på nytt til en ny behandler mens den andre er på ferie. Kanskje det kunne vært en ide å bedt de lese seg litt opp i journalen slik at du ikke behøver si alt på nytt? Evt bare fortelle vedkomne hva som er mest aktuelt nå? Ut ifra det du skriver, vil jeg si det begynner å bli kritisk og jeg ønsker veldig At du skal få hjelp, og inne stå i dette alene. Du skriver også at du føler at familien skyver det litt unna, og det kan jo være at de ikke helt vet hvordan de skal håndtere eller respondere på det.
Når du skriver at du driver å «pønsker» ut hvordan du skal ende livet ditt, begynner jeg å bli bekymret. Jeg synes det er utrolig fint og utrolig tøft av deg å dele det her inne. Husk at du aldri er alene om slikt! Uansett så ville jeg anbefalt det igjen å oppsøke lege øyeblikkelige da du forteller at tankene forverrer seg. Jeg vet også at de fleste kommuner og dps’er har noe som kalles for AAE - Akutt Ambulant Enhet. De kan komme ut til deg å prate med deg, uten at det nødvendigvis blir en innleggelse, tror også de er døgnbemannet. Telefonnummeret dit for de som tilhører Sykehuset Innlandet og Hedmark er 625 18 88. Uansett hvor du befinner deg i landet, så vil de kunne hjelpe deg. Om det så er å få kontakt med det AAE teamet nærmest deg.
Håper du klarer å holde ut, og at du finner bittelitt motivasjon til å fortsette. Jeg heier masse på deg!!

Klem