Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Er det verdt de?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Er det verdt de?

juni 2 2019 - 13:51
Hei alle sammen :)

Den siste tiden har for meg vært knalltøff nå. Min historie er lang men har hatt angst siden jeg var 19år gammel. Va en periode på ca 3 år i villredet der ingenting hjalp. Fikk ingen informasjon om noe som helst. Droppet skolen for angsten ble for tøff og etter en periode kom jeg meg til en lege som tok meg på alvor. Da ble det Efexor som ble redningen for meg rett å slett. Nå etter jeg har gått på Efexor i nesten 10år valgte jeg i samråd med legen å trappe ned og slutte på dem.

For dem 2 siste årene nå har jeg fått mer å mer deperisjon og har gått i en berg å dalbane hele tiden. Nå har det blitt så gale at jeg har blitt sykmeldt fra jobb og sitter hjemme å lurer på hva jeg skal gjøre. Jeg er medisinfri nå nedtrapping og avsluttningen var et helvete ! Nå er vell d verste ute av kroppen siden det er 3 uker siden jeg sluttet. Har tett dialog med legen og psykologen min.

Vært veldig mange tanker og følelser rundt livet generelt nå, det går mer på at jeg ikke er lei at jeg ikke har det eller det liksom det er mer at jeg er lei av å kjempe om dere skjønner. Har verdens beste dame som er her ved min side men til å med der føler jeg ikke noe lenger. Jeg er helt følelsesløs om dere skjønner. Har hatt en veldig hard oppvekst å opplevd masse ting som jeg skulle vært foruten men sånn er det jo bare.

Har mye dårlig samvittighet ofte også. Vil jo ikke at jeg skal påføre dem rundt meg smerte når dem ser åssen jeg har det. Har snakket med dama om det også at jeg er så lei å oppgitt. Vet ikke helt hva veien videre skal være. Mulighetene er mange men hva er dem riktige?

Tenkte med meg selv at ja om jeg fikk valget av å være "frisk" eller mentalt sterkt slik jeg kunne nye livet å smile være glad dem neste 5 åra så va livet mitt over da hadde jeg vært 40år eller om jeg fikk valget å ha det slik jeg nå har det å leve slik til jeg var 90år hadde jeg valgt d første altså.

Men jeg kjemper jo enda skrev faktisk et langt brev som jeg hadde med til Legen min for det er jo alltids ting man glemmer å si når man kommer til legen sin. Så hun var fast bestemt på at jeg skal få det bedre det er håp.

Gå rundt å føle seg ikke velkommen i verden liksom, du føler du ikke passer inn her. Gleden er vekk altså helt tom. Selvmordstanker kommer hoppende opp skremmende er dem men også litt beroligende så sykt det høres ut. Merker etter jeg har sluttet med medisin så er jeg veldig mye mer opptatt av hva som kommer opp i hodet å hva som skjer i kroppen min. Jeg er ganske så utlært på hvordan angst å deperisjon er siden jeg har lest bøker og hjulpet andre når jeg var i min bedre periode. Vet at jeg har søtte alle fremmfor meg selv hele livet. Føler meg bra når andre har det bra men aldri tatt vare på åssen jeg føler det.

Så et par spm jeg lurer på om dere kan svare på : Jeg har ikke så god erfaring med psykolog men jeg har en nå som jeg bruker å jeg legger merke til ting som F.eks når jeg prater med han så er det ofte han ser på telefonen sin å bare jatter litt med. Han fortalte også at selvmord er faktisk noe man kan motivere seg til når man sliter at man kan tenke til seg selv at jaja om det ikke her funker så har man alltids det valget. Å etter min mening når jeg tenker over det er det jo ikke helt bra sagt av en person som skal vell sørge for at det ordet å følelsen ikke skal fremheves? Kan hende jeg tar feil men......

Medisiner : Har skrevet innlegg om medisiner før men er jo alltids litt skeptisk til medisiner for du vil jo helst vær medisinfri sålenge du kan ( tenker ikke på dem som har en sykdom dem må ha medisin for å leve ). Ser at mange har forskjellig erfaringer jeg har jo posetiv erfaring med Efexor sålenge dem funket iallefall. Men etter så mange år så mister jo tydeligvis effekten på medisinen kraftig for min del iallefall.

Terapi : Nå skal jeg begynne med en annen psykolog på DPS. Der dem skal fokusere mye mer på Kognetiv Terapi. Lest meg litt opp og det ser jo ut som det er den rette veien for meg slik jeg tyder det. Noen som har gode erfaringer?

Trening : Vil si at jeg er ikke der at jeg sitter inne å synes synd på meg hele dagen å bare drite i alt. Jeg er oppe og prøver iallefall å gjøre litt ting som er fornuftig som å gå meg en tur eller rydde litt hjemme osv. Er ikke noe energibombe slik jeg har det nå så blir raskt tom for å si det mild. Føler at å trene gjør godt å ha en pulsklokke som du kan bruke når du trener er gull verdt synes jeg. Trener dere noe?

Bøker : Etter jeg fikk knekken igjen så har jeg bestemt meg for å lese litt mer om hvordan hjernen fungerer og åssen man kan hjelpe seg selv. Problemet med mange slike bøker om slevhjelp osv er jo at det er så voldsomt med øvelser og greier man må gjøre. Jeg ser jo grunner til det men for meg blir det litt vell mye til tider men enkelte ting er bra. Som f.eks fikk jeg et spm om at visst jeg var angst å deprisjonsfri NÅ hva ville du gjort ? Å jøye meg hodet fikk jaggu tatt en vending i ja hva ville jeg gjort? Jeg ville hjulpet andre i samme situasjon som jeg har vært i best mulig og nyte livet hverdag. Hva ville du gjort?

Meditasjon : Er det noen av dere som har prøvd meditasjon? Hva er deres erfaringer? Har begynt litt selv men jeg sliter med å gjennomføre det daglig for jeg føler jeg ikke klarer å være helt tilstede alltids.

Så da har jeg vell skrevet nok tenker jeg. Håper vi kan dele erfaringer så vi kan kanskje hjelpe hverandre litt på vei. Slik jeg føle det nå så er det tomheten å følelsesløsheten som er det verste som er. Så ja man føler alt håp er ute men er det virkelig det?
Til forsiden