Akkurat nå er det eneste som holder meg i livet barna. Men når man føler man ikke strekker til fordi man er sliten, tålmodigheten er mindre og man bil ikke være den mammaen som blir litt fortere frustrert. Så får man dårlig samvittighet også tenker jeg de har de kanskje bedre uten meg. Men hva med 4 åringen som ikle helt skjønner hva liv å død er. Hvordan skal han takle å miste mammaen sin….? Hvordan skal jeg orke å leve? Hvorfor ble jeg født ? Egoistisk av meg å få barn, når jeg nå ønsker å dø. Hva slags person er jeg? En som er utrolig lite verdt å som er en utrolig dårlig person

Kanskje har du blitt mishandlet eller forsømt, noe har lært deg å tenke tanker som at du er "lite verdt og en utrolig dårlig person", du dømmer trolig ikke andre personer like brutalt. Disse tankene er ikke sanne og det er mulig å bli kvitt dem. Det er krevende å være småbarnsmor og siden du er deprimert, så er det enda mer krevende. Er det mulig å tenke litt nytt rundt avlastning? Har du noen i nettverket ditt som kan stille opp? Noen fra Røde Kors som kan aktivisere barna en gang i uken? Eventuelt besøkshjem en helg i måneden? Kan de være litt lenger i barnehagen? Jeg tenker bare i tilfelle at den dårlige selvtilliten skyldes det faktum at du kanskje strever med at det er litt(eller veldig) mye om dagen? Hvis du har lite sosialt nettverk som kan støtte deg, så kan kanskje det offentlige hjelpe deg? Det er ingen skam, tvert i mot, er man sterk, tenker jeg, hvis man tar initiativ til det(hvis man har behov for det altså), da tar man ansvar på barnas vegne som en voksenperson.

Forøvrig så anbefaler jeg deg å kontakte fastlegen hvis du ikke har gjort det, kanskje kunne det hjulpet deg å gå til en psykolog. Siden råd du får her inne, jo bare er synspunkter fra fremmede ut fra noen linjer du har skrevet og det kan bli litt tilfeldig om rådene er til hjelp eller ikke.. En psykolog hjelper deg med å selv å finne ut hva som er best for deg og din familie.

Ønsker deg lykke til!

bra skrevet heidi
og ja barna
er ingen liten grunn
til å holde seg i livet for!
vi har tross alt skapt dem
jeg kjenner smerten
skammen og skyldfølelsen
over å være psykisk syk
men husk så inderlig:
barns kjærlighet er uforbeholden!
de er trofaste sånt sett
du vil alltid være mamma deres

Hei, jeg forstår tankene dine om at man ikke kan forlate barna sine. De fortjener ikke det. Jeg har en datter på 9 år og jeg føler at jeg ikke strekker til, Jeg er ikke den morsomme og glade mammaen som trives i hennes selskap Jeg trives ikke i noen sitt selskap, spesielt ikke mitt eget.Men jeg har fått henne, og nå bør jeg ikke ødelegge henne ved å forsvinne. Den er virkelig en god grunn å holde ut for å skårne barna våre...så lenge vi klarer det.