Livet føles ut som et endeløst hav med skuffelser for tiden. Jeg ble permittert under fri/jobbåret mitt i Mars 2020 pga corona, og etter det jobbet jeg ikke noe før jeg startet på studiet. Jeg tok et par eksamener og bare daffet rundt resten av tiden. Etter det så begynte jeg på en ingeniørbachelor før jeg bestemte meg for å bytte til sivilingeniør. Jeg hadde tatt noen fag året før så derfor fikk jeg fritak fra det eneste fysiske faget. Siden jeg ikke gikk studiet mitt i fadderuken heller, så ble jeg ikke kjent med noen. Jeg fikk fortsatt 3-4 venner gjennom linjeforeningen osv. Som en sosial type som er vandt til å ha folk rundt meg hele tiden, så har dette vært veldig slitsomt psykisk. Jeg bruker å sitte på skolen med de vennene og et par andre på tvers av studiet, men nå med nedstengingen av skolen så vet ikke jeg hva jeg skal gjøre. Jeg sliter skikkelig med å konsentrere meg når jeg jobber hjemme, så det kommer til å gå utover skolearbeidet og min psykiske helse også. Studiet jeg går er svært tungt også. Vi har 4 fag hvor beregnet tid på hver av fagene er over 10 timer i uken. Et av de alene er ca. 15 timer i uken. I tillegg, så vet jeg ikke hvorfor jeg går studiet mitt heller. Jeg klarer ikke å se for meg i en jobb innenfor det etter skolegangen. Angsten av å bruke 5 år på noe som du er usikker på at du klarer å jobbe med, tærer skikkelig inn psykisk. Fortsatt, så er det av en eller annen grunn viktig for meg å virke "imponerende". Jeg var en taper på ungdomsskolen både sosialt og faglig. Eneste jeg gjorde var å spille spill på pcen hjemme. Jeg føler at jeg må rette opp inntrykket av meg selv liksom. Jeg vil ikke at folkene hjemme skal tenke på meg som en "retard". På videregående så ble jeg derfor svært konservativ og gjorde ingenting kontroversielt. Jeg var med de "populære" liksom, og prøvde å oppføre meg mest mulig som de slik at folk skulle tenke at jeg var "kul". På grunn av dette så føler jeg at jeg har blitt en skikkelig blank og kjedelig person. Jeg har ingen personlige interesser, og finner nesten ingenting interessant. Jeg vet egentlig ikke hvem jeg er lenger. Jeg synes egentlig ikke at noe er gøy eller givende for tiden. Alt føles ut som et ork. Jeg føler at jeg har stagnert skikkelig i livet. På papiret er jeg kanskje han "smarte", pliktoppfyllende og snille gutten som alltid stiller opp for vennene sine. Fortsatt så føles det ut som en fasade som jeg har bygd opp rundt meg selv for at folk skal tror at jeg er vellykket. På innsiden så føler jeg det motsatte...

Noen ganger tror jeg rett og slett bare man må krasje og brenne, så man kan reise seg fra asken.

Du er redd for for hva som vil skje hvis du bryter ut av det du føler folk forventer av deg, ikke sant? Svaret er: noen vil hate deg for det, andre vil elske deg for det. Hvem skal du lytte til?

Vær en person som DU kan være glad i. En som DU respekterer. Vær ditt eget forbilde. Vær et lys for noen som trenger det. Vær et lys for deg selv. DU fortjener det. Lev livet på dine premisser. Du skylder ikke verden noe som helst, annet enn å behandle andre mennesker med respekt.

Lykke til! Håper du finner det du leter etter:)

dette var meget trist lesning
for jeg vet hva du snakker om
følelsene av håpløshet
du vet ikke veien å gå
alt er bare et salig rot
vel sitat gjenfortalt av tante:
VEIEN BLIR TIL MENS DU GÅR!
ja noen ganger må det bli slik
og det er en god følelse
at stien gravis blir til da