Ett år, en måned og 22 dager siden jeg meldte arbeidsledighet hos NAV. Ett år, en måned og 22 dager uten noe å gjøre.

Jeg søkte meg inn på universitetet igjen, men fant ingen motivasjon til å studere mer. En uke etter at jeg sa fra meg plassen angrer jeg bittert. Hva om livet hadde blitt fylt med mening?

Jeg har folk på nettet, men det gir meg ingen glede å skulle sende bilder som kun er blaff eller møte folk som jeg ikke kjenner. Nettvennskap er ikke lett å etablere, ei heller konkret nok for meg til å glede meg over. Så jeg logger av.

Timer med serier og litre med enten is eller alkohol senere gir jeg opp. Jeg går en tur, fordi sjansen for å møte noen er større der enn i en knøttliten leilighet. Alt jeg ser er folk som har en mening med livet; jobb, skole, studier, venner, aktivisme...hva enn de måtte finne på og mestre på fritiiden.

Jeg vet ikke hva jeg vil, hva jeg kan eller hva jeg orker. Jeg trenger noe eller noen til å tenne en flamme i meg. Jeg vet ikke. Jeg har ingen drivkraft, og livet mitt består kun av "vet ikke", "orker ikke", "vil ikke". Jeg er blitt en zombie.

Jeg orker ikke enda en dag uten mål eller mening, men jeg har ikke krefter til selvmordsforsøk. Da jeg lå på legevakten etter å ha drukket meg sønder og sammen lukket jeg øynene i håp om å slutte å puste, men ble skuffet da jeg våknet til en ny dag. Enda en dag uten mål og uten mening. Jeg orker ikke leve som dette, men orker ikke forsøke å dø.

Hei, tenkte jeg skulle svare deg litt her.. Har selv depresjon og kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Har selv tenkt at noen/noe burde tenne en gnist i meg, skru meg på igjen.. Selv kan jeg i disse dager tenke at jeg ikke orker flere slike dager, liggende på sofaen, plages, visne…

Men så er det noe i meg… Noe som minner meg på hvem jeg egentlig er. Og hva jeg egentlig kan være.. det bor i meg..og sikkert også i deg..
Men akkurat nå så føles ting bare ille…
Det er viktig å være i stand til å skille på det som er en følelse, og det som er det ekte og virkelige. Det som mange, inkludert meg selv synes er vanskelig, er følelsene..hver dag.. Følelser er dynamiske og de representerer ikke virkeligheten, men de er så altfor lett å lytte til.. Selv prøver jeg å snakke meg til fornuft, fortelle meg selv at følelsene er en skapt illusjon akkurat nå, en fase..

Som når du ser en veldig trist film og blir trist etterpå - da er det lett å føle seg neffor, men det er jo ikke virkelig. Så ikke legg for mye i vonde følelser, aksepter at de er der, men vær bestemt og tydelig på at de ikke representerer den hele og fulle virkeligheten, for du er så mye mer som du ikke ser.