Uvant å måtte ty til forum, men er så nysgjerrig på hva andre tenker og mener om det som forstyrrer nattesøvnen min.

Here goes nothing....

Begynner å nærme meg en viss alder hvorpå andre kan smykke seg med sprenging av tungtvannsfabrikker og diverse doktorgrader. Så har du meg. En nevrotiker av rang som prøver febrilsk å inkludere seg blant mengden. Oppsøker visse sosiale settinger som student, men når solen går ned kommer trangen til å drikke. Vet så inderlig godt at alkohol er en fattig og farlig trøst. Jeg higer etter å føle en glede i hverdagen! men hvor skal jeg lete?

Hvor enn jeg går får jeg et inntrykk av at andre har funnet sin rolle, sin funksjon og ikke minst et nettverk. Tilsynelatende virker det som de trives med seg og sitt. Selv har jeg vanskeligheter med å forstå hvorfor jeg prøver igjen og igjen. Tenker ofte at ingen har plass til en som meg. En som er sykelig var på andre, som har piggene ute, som utstråler en indre uro og har en eim av tobakk. Fake it till you make it, sier psykologen. Å, fy faen som jeg prøver! Dessverre sitter jeg igjen med en følelsen av at mønsteret gjentar seg - en evig spiral.

Føler at jeg synger på siste vers. Føler meg liten. Ian Curtis i Joy Division sier jeg er på overtid, men har så lyst til å kjenne hvordan det er å være lykkelig! Hvordan finner man en mening? en vilje til å møte dagen? en tilhørighet?
Rett og slett en plass i solen.

Vet ikke helt hva jeg forventer av svar, men litt feedback hadde vært fint...

Mvh.
en håpløs kunstnersjel

Vel, det er ganske mange andre som heller ikke har funnet sin plass, men de legges ikke like godt merke til, for det er ikke de man sammenligner seg med, og det er vanligvis ikke noe folk annonserer. Du har til og med de som tilsynelatende har det veldig bra på overflaten, mens saken er en annen innvendig.

Ikke for å avskrive følelsene dine. Jeg veit åssen det er å føle seg på utsiden av noe som gir mening. Jeg bare prøver samtidig å minne meg selv på hvor usunt det er å sammenligne meg med "alle andre" (som er mer et selektivt utvalg), og fokusere mer på hva jeg kan få til i eget liv i stedet.

Funksjonsevnen min har vært redusert de siste 9 av mine 31 år, nok til at jobb og studier er utelukket, og det tar på og se alle de nye, unge studentene som strømmer til og fra skolehverdagen i nabolaget år etter år, og alle i kollektivet som regelmessig flytter videre fordi de har en frihet jeg bare kan drømme om.

Det er beinhardt å kjempe mot følelsen av å være defekt og verdiløs, men jeg har endelig funnet noe som letter på trykket; selskap av hunder som jeg får låne fra tid til annen. Vil virkelig anbefale det hvis du har mulighet. De er gjerne så hengivne i sin væren at det er vanskelig å ikke føle at man har en viss betydning, etter min erfaring.