Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

En historie på godt og vondt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

En historie på godt og vondt

feb 15 2018 - 00:31
Hei,

Jeg er nå midt i livet, og blitt langt eldre enn det jeg trodde for 30 år siden.

Min historie er ikke så lang, men den startet for lenge siden, men først vil jeg skrive noen ord om hvem jeg er i dag.

Jeg er nå inne i året jeg fyller 40 år, har en fast og godt betalt jobb, har to barn (fra ett tidligere forhold) som jeg er så heldig å ha rundt meg annenhver uke, og jeg har en fantastisk samboer som har sine to barn annenhver uke. Til sammen utgjør vi en stor familie som gjør ulike aktiviteter i sammen og hver for oss.
Vi har det bra sammen.

Av og til kommer usikkerheten og en skyldfølelse som kraftige bølger på meg. Jeg greier ikke alltid å forutsi når bølgene kommer, men jeg vet etter mange år med erfaring noe om når jeg mentalt beveger meg inn i slikt farvann.

Jeg kommer fra og bor på ett lite tettsted på Vestlandet, og her kommer min lille historie.

Jeg har alltid fundert og tenkt mye. Filosofert, helt siden jeg var liten. Da jeg begynte på skolen var jeg en liten gutt på 6 år, både yngst og minst i min klasse. Jeg hadde en nabogutt som var min venn i samme klasse. Min respekt for lærere var stor, og jeg ikke gjorde ikke stort ut av meg på skolen.

Jeg kan ikke huske når det begynte, men det begynte tidlig. Ett par gutter i klassen gikk mye av samme skoleveien som meg hjemover. Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje jeg var ett lett bytte. Det endte ofte med at jeg ble banket opp med slag og spark. Gjerne i ballene. Skoleveien var 2 kilometer lang, og det var ett langt stykke hjem. Det skjedde ikke bare på skoleveien, men i friminuttene i skolen. Jeg sa aldri noe, men tenkte at om jeg gjorde meg usynlig nok, så ville det stoppe. Jeg vet ikke hvor mange ballespark jeg har fått, men det må være mange titallsganger.

Jeg deltok på fotball slik som de andre guttene i klassen, men det skjedde ikke så mye på fotballtrening. Men jeg følte meg aldri sikker.

Mine foreldre fant ut at jeg ble mobbet via andre og prøvde sitt beste for at jeg skulle få det bedre. Det fungerte en liten stund.
Innen 4. klasse hadde jeg sluttet på fotball, men også på andre aktiviteter hvor jeg kunne treffe på mobberne mine.

Jeg begynte å føle meg tilpass med situasjonen. Var selvstendig.
Mine foreldre syntes at jeg burde være med på noe, og foreslo at jeg kunne lage en radiostyrt modellbåt. Noen av de andre guttene som ikke var mobbere gikk på denne aktiviteten som var i en gammel løe.

Det var flere gutter mellom 5 og 7 klasse som gikk på denne aktiviteten som var å bygge en båt. Mannen som hadde denne aktiviten var kjenning til mine foreldre, og han delte villig ut boller og brus etter skolen. Og han hadde en haug med tegneserier.
Det ble ett fristed for meg.
En stund.

Det viste seg etterhvert at han var pedofil.
Det er ikke slik at ett barn oppdager - Oi han er pedofil. Nei. Det begynte kanskje med ett klapp på kinnet. Sitte på fanget osv.
Jeg gikk der flere år, jeg vet ikke hvorfor jeg gikk tilbake. Han ble oppdaget til slutt, og han måtte sitte inne for det. Da gikk jeg i 7 klasse.
Min far spurte om han hadde gjort meg noe - Jeg sa nei.
Båten ble aldri ferdig, og min mor kastet den langt etter jeg hadde nådd voksen alder.


I 7. klasse hadde jeg ingen selvtillit, karakterene mine var dårlige, og følelsene mine gikk i jojo. Jeg hadde vansker for å stole på folk, og jeg kunne ikke se hva jeg var dugende til. Jeg var udugelig. Sommeren etter 7. klassen begynte jeg hjelpe min onkel på gården hans. Gården var en typisk liten vestlandsgård med mye tungt arbeid. Der fikk jeg lov å prøve. I løpet av sommeren kunne bl.a. jeg kjøre en traktor, og jeg jobbet i slåtten. Og jeg vokste.

Når jeg begynte i 8.klassen over sommeren hadde jeg mer selvtillit, men jeg følte likevel at jeg trengte en stadig bekreftelse på at jeg var verdt noe. Mobberne fra barneskolen hadde fulgt meg, og en følelse om at "alle" visste hva som hadde hendt tidligere slapp meg ikke.
Jeg fikk noen nye venner på ungdomskolen den vinteren, og jeg fant meg en ny aktivitet i lag med dem - roing.
Jeg ble aldri spesielt god i roing, men jeg ble sterkere den vinteren. Mobberne fra barneskolen sa takk for seg en gang jeg gjorde motstand og slo den ene ned.


Mine karaktere bedret seg, og jeg hadde over snittet da jeg gikk ut av ungdomskolen.

På gymnaset kom alkoholen, kjærlighetssorg, og igjen usikkerheten av å ikke strekke til. Fasaden utad var derimot på plass. Jeg ble ikke kvitt følelsen om at "alle" visste hva som hadde hendt noen år tidligere, og det ble etterhvert en veldig tung bør for meg.

Min far gikk på hjortejakt, og jeg tok jegerprøven. En søndag formiddag, gav han geværet til meg, og sa at "nå sitter du her og holder øye med lysningen". Kun kort tid etter satt jeg med løpet i munnen og tårene trillet. Jeg hadde lyst å oppleve kjærlighet, strekke til, bli elsket, men jeg følte meg som ødelagt gods som aldri ville ha en sjanse til å oppleve det. Tankene mine raste gikk igjennom hodet mitt, at det var faktisk noen som ville bli knust dersom jeg gjorde det. Så jeg lagde en pakt med meg seg. At dersom jeg ikke hadde en kjæreste eller hadde det bedre innen jeg var 20...Så...
Det ble mye alkohol i denne tiden, og jeg greide å ødlegge vennskap også.

Etter gymnaset gikk jeg på folkehøyskole. På det tidspunktet det beste valget i livet. Venner for livet. Skulle gjerne gjort det igjen.

Jeg var ett år inne forsvaret - det kunne jeg vært foruten.

Jeg begynte å studere nær der jeg var oppvokst. De første årene gikk bra. Så fikk jeg en ny periode hvor jeg igjen mistet troen på meg selv, og karakterene stupte. Jeg var ensom, ingen kjæreste, og selvmordstanker kom igjen tilbake i hodet mitt. Jeg bestemte meg for å reise utenlands ett semester til Australia. Karakterene mine overlevde, og jeg fikk noe fine venner. Men også mye alkohol denne gangen. Jeg kom hjem og fortsatte å studere, men fikk greide ikke å fokusere mer på studier.

Jeg droppet ut etter en stryk på en eksamen på ett fag i mastergraden.
Jeg begynte å jobbe. Fikk jobb basert på den graden jeg hadde oppnådd.

Gikk ut, drakk mye, fikk en kjæreste som drakk og feste like mye som meg. Etter en stund gikk ikke det, og jeg ble alene igjen, Fortsatte med å drikke og feste. Traff en dame som etter kort tid ble gravid. Vi flyttet i lag, og kjøpte ett hus.

Huset hadde en kjellerleilighet og vi leide den ut til en kamerat

I februar for 9 årsiden valgte kameraten min å avslutte livet sitt i huset vårt. Jeg fant han hengt. Det ble en enorm påkjenning for familien hans, og for min som hadde latt han komme inn på oss.
Jeg var forbannet, og i så dyp sorg for at han kunne gjøre det. At han ikke forsto at livet byr på flere sjanser. Jeg var den siste som snakket med han, og jeg var den som fant han slik. Jeg husker detaljer fra da like klart i dag.

Jeg gikk inn i en ny depresjon, men hadde også mye sinne. Etter ett halvt år fikk jeg tilgang til psykolog. For meg var det kognitiv terapi som fungerte best. Men jeg åpnet meg aldri opp for det som hadde skjedd tidligere i mitt liv.

Noen år senere kom samlivsbruddet mellom meg og min daværende samboer. Jeg tror nok det som skjedde ett par år tidligere kan ha vært med på trigge det. Jeg brøt ut fordi vi ikke fungerte i lag, og vi gjorde ikke hverandre bedre som par. Jeg hadde behov for å bli den mannen jeg ønsket å være - ett godt menneske, selv om det ikke alltid føles slik.

Jeg var singel noen år, trente mye, drakk alkohol med måte, og tok opp studier igjen ved siden av jobb.
Til slutt traff jeg en herlig dame som jeg er så heldig å være samboer og forlovet med. Barna bor hos oss halvparten av tiden.

Vet ikke helt om det er noe moral ved historien min, men jeg vil tro den er - aldri gi opp. Det er alltid noen som er glad i deg :)

Dette er første gangen at jeg har skrevet dette, så er det nesten som om det er noen andre jeg skriver om, men det er jo min historie. Det er litt uvirkelig. Min nåværende samboer vet alt om meg. Og det er faktisk helt ok.
Avatar

Re: En historie på godt og vondt

feb 15 2018 - 12:01
Jeg kan gjenkjenne mye i din historie fra mitt eget liv, til og med en slik ting som det siste du skriver, at det kjennes litt uvirkelig å beskrive det som er skjedd. Det har vært innkapslet så lenge. At detaljene er ens egne, men kjennes litt fremmede på trykk, å si det åpent, fortelle verden om det. Fra å undertrykke detaljene til å fortelle om dem er jo en helomvending. En modig helomvending, men en viktig og godt-vondt handling.

Jeg har trodd at mitt eget sug etter å bli elsket har hatt sin bakgrunn i at jeg vokste opp i en kjærlighetsfattig familie. Men når jeg leser innlegget ditt ser jeg at dette kanskje likevel kan ha sin årsak også i lignende overtramp som du beskriver. Du beskriver jo at dine foreldre var interessert i hvordan du hadde det og ville hjelpe deg, så jeg antar at du var elsket av dem. Hvis min antakelser her er riktig, så er altså ikke foreldrekjærlighet tilstrekkelig, hvis en har plageånder rundt seg.

Takk for at du delte. Jeg kommer til å la innlegget ditt synke inn i meg og kanskje skrive mer etterhvert.

Og takk for at du ser muligheter og leter opp det du trenger for å ha et godt liv. Det betyr masse for deg og for andre som kommer i kontakt med deg.

Avatar

Respekt!

feb 15 2018 - 14:58
Er bare halvparten av alderen din, men jeg setter pris på at du delte. Flott skrevet!
Avatar

Re: En historie på godt og vondt

feb 15 2018 - 23:26
Dette er en historie der jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Mobbet på skole, føler seg utafor og savne noen i være glad i.
Var fra en øde plass uten venner jeg kunne stole på. Ikke noe drikking i min oppvekst.
Det du skriver er det veldig fint at du deler med oss andre. Har vært ganske nær en slutt på live selv, men fant til slutt ut at jeg skulle gi det en sjanse og angrer ikke på det. Viktig komme seg gjennom problemene for de fleste kommer faktisk styrket ut av det.
Igjen tusen takk for at du delte dette :)
Til forsiden