Jaja jeg vet.. enda et innlegg om hvor fælt livet er. Ingen som har nytte av dette innlegget, men er redd jeg blir gal om jeg ikke får det ut. Vet jeg antageligvis kommer til angre på dette men det får så være.

Skjønner ikke hvordan folk takler å gå gjennom livet med dette helvete. Er ikke annet enn en byrde å stå opp og gå gjennom det samme meningsløse vanviddet.

Eneste gale jeg gjorde var å gå en tur ut i skogen i det ellers fine været. Ante ikke at det skal føre til alt bare ble verre. Begynte å få eksistensielle spørsmål. Hvorfor er jeg her. Hva er vitsen med å leve. Endte med å få tanker om å bare ende alt sammen noe jeg egentlig sjeldent ender med å tenke.

Føler meg så innmari alene. Ennå det er folk overalt omkring meg, så kjennes det ut som jeg befinner meg midt i Amazonas regnskogen. Kjenner bare alt blir for mye. Alt gjør så helvetes vondt, men ingen ser meg der jeg er. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ingenting som hjelper annet en å kjenne jeg sakte men sikkert råtner innvendig. Jeg skjønner bare ikke hvordan folk klarer å leve med dette.

Beklager all elendigheten for de som gadd å lese noe av det. Hadde jeg ikke skrevet dette og fått det ut, tror jeg ikke jeg hadde klart meg.

Hei Søringen.

Ja det er vanskelig å leve.

Vi har som du har sett sidetmedord for at en skal kunne sette ord på ting, og jeg tenker at det er veldig bra du gjør det nå.
Jeg har skrevet på forumet her flere ganger, og det kan ofte være en terskel i begynnelsen. Jeg er glad for at du skrev nå. Det du skriver er alvorlig, og jeg føler med deg. Vet det ikke er det samme som hvis jeg var der sammen med deg. Da hadde jeg gitt deg en klem, om du ville ha en.

Du skriver at det er mange rundt deg, og dessverre er min erfaring at det ofte kan gjøre det nesten verre å føle seg ensom sammen med andre. Du føler kanskje at du må spille skuespill sammen med de andre, siden du skriver at de ikke ser deg.
Om du vil skrive meg, så adder jeg deg som venn, så kan du bestemme selv. Jeg er en kvinne selv om nicket sier noe annet.

Du trenger overhode ikke å beklage for at du skriver her. Det er jo derfor man har sidetmedord. Folk leser, og jeg vil nå gi deg et svar, for jeg synes det er viktig at du får et svar nå.

Jeg ville ha gitt deg en god, lang klem, for det synes jeg du fortjener. Dessuten.. når man gir en klem får man en tilbake.

Takk for fine ord! Er ikke ofte jeg hører lignende.

Jeg prøvde meg faktisk på chatten her som et forsøk på å "slokke brannen" desverre så føltes det mer som et glass vann i en husbrann.

Har aldri vært flink med å snakke om følelser til familie. Har faktisk aldri vært et tema for meg. Det er derfor jeg som oftest prøver få ting ut hos andre enn familie. Er stygt redd dette vil skje igjen, at jeg vil miste kontrollen. Sannsynligvis vil det skje i morgen, kanskje også neste dag. Jeg skjønner jo godt at det ikke kan fortsette som det nå gjør. Kan jo ikke slenge ut av meg her inne hver dag eller ringe legevakten hver dag. Det går ikke.

Sist gang jeg var i samme form ble jeg innlagt på et kortvarig opphold på døgnenhet i omtrent 9 dager, noe som helt klart var for lite for meg. Siden det oppholdet "drømmer" jeg meg stadig vekk tilbake. Savner virkelig de jeg ble behandlet av, medpasienter. Alt egentlig.

Jeg er ingen storsnakker og kan til tider ha vanskelig med å utrykke meg, men hadde helt klart vært hyggelig å bli lagt til som venn :-)

Hei igjen!

Ordene var på sin plass! Jeg har sendt deg en venneforespørsel som du kan godkjenne hvis du vil. Jeg har sett at jeg er mye eldre enn deg, men kanskje det ikke spiller noen rolle. I alle fall vil jeg påstå at jeg vet en del om det å slite, og kanskje du først og fremst trenger noen som kan ta imot.

Enig i at chatten kan være litt som et glass vann i en husbrann. Dessverre.. Jeg føler ofte det er slik at man kan ende opp med å snakke med folk som ikke har vært i nød før. Jeg har også skrevet privat til sidetmedord, med mer eller mindre hell.. Ofte er det de som har hatt det tøft som er den største hjelpa.
Jeg skjønner at du savner døgnenheten. Da blir man vel på en måte ivaretatt, kommer litt bort, og har noen å snakke med, som kanskje er det viktigste..

Du skriver du er redd du kommer til å miste kontrollen innen kort tid. Jeg synes det er bedre at du da skriver her igjen, skriver privat her eller at du ringer en hjelpetelefon. Hvorfor? Jo for når man har det vanskelig så må man få det ut. Så enkelt.

Er det ikke bedre å få det ut? Synes du det er flaut? Det siste kan jeg på en måte skjønne hvis du føler det sånn. Det skal guts til å skrive når man har det dårlig.. Huff.. Mye lettere å hjelpe andre..

Heldigvis har vi nick. Det er jo flere som er søringer..

Jeg har merket at det å få ting ut faktisk hjelper overaskende mye. Er stadig på bristepunktet for tiden og det er oftest som verst når ingen er tilgjengelig.

De fleste jeg havner i samtale med om dette er som oftest noen par tiår eldre enn meg, enten det er i helsevesenet eller på et forum som denne. Faktisk så tror jeg at jeg foretrekker dem i større grad med tanke på at de også har levd lenger, erfart mer og kanskje er mer åpensinnet enn det de på min alder er.

Jeg har tross alt time til utredning om litt over en ukes tid så hvorfor ikke trosse meg gjennom de siste dagene i håp om en bedring.