Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dystymi, kronisk depresjon - Tanker om tilværelsen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dystymi, kronisk depresjon - Tanker om tilværelsen

sep 18 2015 - 11:21
Link til de av dere som ikke har hørt om Dystymi før: https://no.wikipedia.org/wiki/Dystymi


Dystymi kan komme snikende! Jeg merket ikke fra dag til dag at noe endret seg, men om jeg tenker 10 år tilbake ser jeg enorme forskjeller på energinivå, motivasjon og funksjonalitet i hverdagen.
Way back when, så var jeg i full jobb, var sosial mer eller mindre daglig med venner, fungerte fint som samboer med min forlovede, dro på ferieturer, kort sagt, levde livet.

I dag lever jeg ikke livet. Jeg eksisterer.

Jeg husker godt når det gikk opp for meg at jeg hadde et problem med tanke på depresjon. Min daværende samboer hadde en venninne på besøk som akkurat var blitt sykemeldt pga depresjon, og jeg spurte henne hvordan det egentlig var å være deprimert? Hvordan opplevde hun hverdagen som depimert, og hva er annerledes nå kontra når hun er "normal"?

Jeg husker ikke konkret hva hun svarte, men lang historie kort, så beskrev hun hverdagen min. Det jeg gikk rundt å innbilte meg var normalt var altså en depresiv tilstand.


Jeg får ikke til å jobbe. Det funker for en periode, men det blir overveldende til slutt, og det tærer grusomt på psyken før strikken ryker, noe den alltid gjør. Så sier jeg opp, og har nok ett nederlag med meg i bagasjen...

Jeg er ikke vidre sosial av meg. Aldri etter avtale. Å ha en avtale er en belastning som blir for mye for meg. Det blir en må-ting som jeg må forberede meg til i dagesvis, og jeg bruker latterlig mye tid og energi på å grue meg til denne sosiale happeningen. Og gudene vet hvorfor, for OM jeg først kommer meg avgårde finner jeg det trivelig og avslappende. Jeg er visst irrasjonell av meg :/ Nei, skal jeg være sosial må det være spontant, for om jeg mot formoding har et "bra" øyeblikk, så sier jeg ja der og da, kler på meg og går ut døra. På den måten eliminerer jeg grubling, gruing, oppsyking og dørstokkmiler :)

Singel, enslig og ensom... Ser ikke helt hvordan det skal endre seg heller. Introvert er et fint ord. Eremitt er muligens mer dekkende. Jeg føler ikke at jeg klarer å ta vare på meg selv på fornuftig vis, så hvordan kan jeg være klippen i et forhold?

Ferieturer? Hvorfor skal jeg reise en annen plass? Jeg er jo fortsatt meg selv der... Det koster penger og det krever planlegging, motivasjon og energi som jeg rett og slett ikke klarer å mane frem. (Også er det jo egentlig meningsløst å oppleve nye ting og å se nye plasser, se livsfilosofien lenger ned).

Nei, mye har endret seg siden mine unge "friske" dager.

Jeg har utviklet en slags livsfilosofi i den senere tid, noe jeg antar og håper har sammenheng med depresjon. Hvis det er tilfellet kan det jo hende at filosofien endrer seg om jeg mot formoding blir frisk, eller i det minste klarer å hold fokus på andre ting som er litt mer positive.

Filosofien er som følger: Livet er meningsløst. Årsaken til at livet er meningsløst er at vi kommer til å dø, og når vi dør er det slutt. Mørkt. En "ikke-eksistens". Bevisstheten er ikke tilstede lenger, og hvis man ikke har noen minner og/eller formeninger om hva man har opplevd tidligere er det likestilt med at det ikke er opplevd (Jeg bruker her å dra paralellen til å drikke seg dritings en fredagskveld, for så å ikke huske hva du gjorde når du våkner på lørdagen. I din verden er det jo det samme som at du ikke gjorde hva det nå enn var du gjorde den fredagskvelden. Folk skjønner det eksempelet bedre enn når jeg snakker om hele livet som perspektiv.). Følgelig er livet meningsløst.
Nå er dette riktignok et tveegget sverd. Døden er akkurat like meningsløs. Vi kommer til å oppleve den uansett, så det er ingen grunn til å forskynde det møtet heller, med mindre livet oppleves som smertefullt til det uutholdelige.

Dette tankesettet ansporer ikke akkurat til aktivitet. Hvorfor skal jeg gidde å dra å treffe kompisen, jeg blir jo å glemme møtet alikevel til slutt (døden), nei, da er det enklere å bare ligge her å chille, gjøre det som er mest behagelig akkurat nå, eller i det minste minst ubehagelig...

Livet oppleves ganske monotont. Jeg er generelt nedstemt. Hvis noe kjipt skjer blir jeg trist(ere), men kommer relativt raskt tilbake til normalen. Samme om noe morro inntreffer. For all del, jeg kan sette pris på ting og ha det gøy i øyeblikket, men det er så flyktig... Det gir meg ikke en varig oppstemthet å gjøre noe jeg liker. Det er kun trivelig akkurat når jeg holder på med det, men så er det tilbake til nedstemtheten så fort jeg avslutter den handlingen eller seansen som skapte litt lettere sinnsstemning en stakket stund.


Men så, som lyn fra klar himmel våknet jeg en tilfeldig torsdag, og livet var strålende! Jeg hadde lyst til å gå en tur! Sånn, hvorfor ikke liksom... Så ut bars det. Jeg så meg rundt, og SÅ faktisk ting. Himmelen var blå, luften var frisk, jeg var rett og slett bare glad og fornøyd, helt uten skjellig grunn! Sært sært sært å kjenne på en sånn dag etter dager/uker/måneder og år i det jeg opplever som normalen, men som er en deprimert tillstand. Så jeg var nok ikke på noen måte euforisk, jeg bare hadde en "normal" dag. Meget unormalt for meg riktignok, men normal for allmenheten.

Dette kan tippe andre veien og. Til utsiktene blir mørke og det blir vanskelig å fokusere på stort annet enn hvor meningsløs jeg har bestemt meg for at livet er.
Jeg vet ikke om jeg egentlig kan si at jeg har vært suicidal... Jeg har definitivt vurdert å ende tilværelsen før naturen fikk bestemme når mitt endelikt skulle komme, men det har vært mer analytisk og vurderende enn overveldende tristhet og en opplevelse om at jeg mangler andre alternativer.
Jeg ser korrelasjoner mellom disse tunge periodene og krav som stilles til meg fra samfunnet, men jeg kan ikke bestemt si at det er en kausalitet der. Følelseslivet er nok mer komplekst enn som så, men at krav og forventninger ikke gjør ting lettere for meg kan jeg si med sikkerhet :|


Jeg vet ikke helt hvorfor jeg poster dette innlegget. Er jeg ute etter trøst eller medfølelse? Vil jeg formidle til andre der ute som kanskje kjenner seg igjen at de ikke er alene? Har jeg bare behov for å lette litt på trykket? Det er jo litt frustrerende at man ble belemret med disse lytene når majoriteten av saueflokken slipper lettere unna...
Jeg vet ikke jeg. Dere får svare om dere kjenner dere igjen i noe av det jeg skriver eller om dere blir inspirert til å svare av andre grunner... Jeg antar noen der ute nærer et behov om å kommentere livsfilosofien min blant annet ;)
Avatar

Re: Dystymi, kronisk depresjon - Tanker om tilværelsen

sep 18 2015 - 20:56
Du skriver jo forbasket godt i alle fall.
Er litt uenig i at livet er meningsløst. Det KAN være det, men ikke konstant. Meningen må man skape sjøl. Det som gir mening for deg, gir ikke nødvendigvis mening for andre. Meningen er altså individuell. Men klart, livet har en tendens til å slå en ned i skoa og etterlate en desillusjonert, og da er det lett å henfalle til motløshet/mørkt livssyn,
men sånne dager der man plutselig føler seg levende, som du beskriver så godt, beviser at det går an å bli frisk, de er smaksprøver på hvordan livet KAN bli kanskje.
Avatar

<3

sep 18 2015 - 22:25
Takker for positive ord som svar på mitt negative innlegg :)

Jeg føler den smaksprøven du nevner kun er en smakebit på utopi. Men den innstillingen er vel en naturlig konsekvens av dystymi, så jeg er jo nødt til å være åpen for at du muligens har rett :)

Tiden vil vise får jeg tro.
Avatar

Hei

sep 19 2015 - 22:17
På mange måter kjenner jeg meg igjen i følelser du forteller og filosofien din.
Vi har alle oppturer og nedturer i livet, enkelte flere nedturer enn andre.

Tror vell egentlig ikke meningen med livet er noe spesielt annet enn at man skal prøve å gjøre det beste ut av tiden man har.

Ja vet vell ikke hva jeg skal si eller skrive. Men tenk på de små tingene i livet når du er nede. Hjelper meg iallefall :)
Avatar

Ikke alltid lett

sep 19 2015 - 23:33
å fokusere på de små tingene (jeg antar her du mener de små gleder) i livet :/ Ikke når man er nedfor. Det er på en måte som om dem ikke eksisterer, eller at man ikke klarer å "få tak" på dem, eller kanskje man til og med ikke vil fokusere på dem.
Jeg vet ikke helt, men de folkene der ute som sier "Bare tenk positivt, så blir det bedre skal du se", de aner virkelig ikke hva de snakker om! Dette var ikke ment som et stikk til din kommentar, det var mer en respons til noe jeg leste i en annen tråd i går hvor en bruker sa noe slikt som at det bare var å skjerpe seg...
Avatar

Re: Dystymi, kronisk depresjon - Tanker om tilværelsen

sep 20 2015 - 01:15
Jeg kjenner meg igjen i *nesten* alt du skriver i åpningsinnlegget ditt (som jeg forøvrig vil legge til at jeg synes var svært godt skrevet). Mens jeg leste, begynte jeg nesten å gråte - også av lettelse, altså, fordi du satte ord på en god del ting jeg ikke har klart å finne ordene for selv. Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med, men jeg ville takke deg for at du postet det du hadde skrevet. Selv om det var trist å lese, gjorde det meg som sagt godt også.

Ellers kjenner jeg meg også igjen i dette du nevner om hvor vanskelig det kan være å "slippe til" de små tingene når man er så langt nede... Her igjen gav du meg språk for noe jeg ikke har klart å uttrykke meg særlig godt om tidligere - jeg føler også at det rett og slett er vanskelig å få tak på de små (og gode) tingene. For en stund siden, hadde jeg faktisk en dag da jeg tenkte: "Hva hvis det faktisk *er* sånn som enkelte sier - at det i større eller mindre grad går an å 'bestemme seg for' å ha det bra?". Jeg bestemte meg for å prøve å teste det ut. Og selv om jeg må si at jeg faktisk ser et *lite* poeng i slike uttalelser, i den forstand at man nok kan hjelpe seg selv litt med en positiv holdning, fikk jeg også meget raskt merke det jeg hadde trodd: Det er *langt* fra nok. Jeg synes virkelig selv at jeg gjorde et ærlig forsøk... men jeg krasjet igjen, og jeg krasjet hardt. Jeg ble faktisk litt overrasket.

Uansett: Takk for at du delte tankene dine. Lykke til videre.
Avatar

Takk for tilbakemelding :)

sep 20 2015 - 02:17
Det er fasinerende det der med at man blir glad av å høre andre har det vondt... Jeg skjønner godt hva du mener. Er slik selv og. Det er lettelsen over å ikke være et psykisk sykt snøfnugg, men en del av et fellesskap som får fokus, ikke smerten de andre opplever :) Vi er jo i bunn og grunn flokkdyr, så kanskje det er derfor vi har et innebygd behov for å være en av flere? Det føles tryggere ihvertfall, og så er det så greit at man kan få den følelsen over nettet, så slipper de av oss som sliter sosialt å være nødt til å bokstavelig talt menge seg med flokken.

Tror det er vanskelig for ikke-deprimerte å forstå hvor tungt ting kan være for deprimerte. Følgelig vanker det noen ubetenksomme kommentarer i ny og ne. Det slår andre veien og. Selv om jeg har "fungert" tidligere i livet klare jeg ikke nå å forstå hvordan det var mulig, ei heller hvordan folk klarer å gjøre alt de gjør om dagene.
Man har nok en tendens til å bruke seg selv som mal og fasit når man prøver å forstå andre. Ikke alltid med hell ;)

Igjen, takk for tilbakemeldingen. Det er kjekt å høre at disse små litterære oppgulpene mine har en viss verdi for noen :)

EDIT: En digresjon på slutten her; Det viser seg at Ylvis er løgnere! Reven hadde åpenbart mer og annet å si enn det de påsto ;)
Avatar

Re: Dystymi, kronisk depresjon - Tanker om tilværelsen

okt 5 2015 - 15:54
Hei igjen.

Beklager at jeg har brukt så lang tid på å svare! Men takk for responsen din, og for forståelsen. Du har helt rett i at det er det som er årsaken for min del, og det er godt å høre at jeg ikke er alene om å ha det sånn.

Jeg tror også du har helt rett i at man gjerne bruker seg selv som "mal" når man prøver å forstå verden rundt seg - og det er jo naturlig nok, kanskje, for vi har vel ikke så mange andre valg. Jeg vet at jeg gjør det selv, men jeg prøver også så godt jeg kan å være lyttende og innstilt på å "lære" mer om hvordan andre har det.

Takk for digresjonen! Den fikk meg til å le :-) Håper du har det så bra du kan - ta vare på deg selv!
Avatar

Re: Dystymi, kronisk depresjon - Tanker om tilværelsen

okt 15 2015 - 21:01
Jeg fikk diagnosen dystymi sammen med min Asperger diagnose. Det kan være vanskelig å forstå helt hva som dominere mest. Dystymien begynte med et depressivt sammenbrudd i 1978, og siden har det gått over til dystymi hvis nok. Under en del samtaler opp igjennom årene, så har jeg bare fått diagnosen depressiv nevrose, som var et samlebegrep på slike tilsander, da de ikke kunne finne mer ut av det. Sene på 90 tallet fikk jeg diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse som jeg i hvert fall ikke ble fortrolig med. Til s i 2009 fikk jag Asperger sammen med dystymi . Men jeg har følt at før jeg ble deprimert, så hadde jeg ingen bevisste plager på det følelsesmessige, det fikk jeg etter depresjonen og det har vedvart. .Tror at bare dystymi kan gjør en ufør i det lange løp, det tærer på hvis en har for mye forpliktelser.
Avatar

Jeg forstår så godt hva du snakker om!

okt 15 2015 - 22:05
Har hatt det slik i mange år selv. Og lenge ikke fått med meg at det bare går nedover og lengre nedover. Jeg blitt så vant til mørket at jeg ikke savner lyset lengre. Når jeg noen ganger likevel kommer forbi noe eller noen som plutselig gir et skarpt lys - ja da ser jeg det. Da får jeg en følelse av at det en gang, for mange år side, var en annen tid - der livet var mye lysere. Men så fort det kom forsvinner øyeblikket igjen, og mørket er tilbake. Og så kjennes det bare som en lang glømt drøm.. Noe som berørte deg, men slapp tak før du virkelig kjente det...
Avatar

Jepp!

nov 29 2015 - 23:46
Upåklagelig beskrivelse rainbowfish84! Det kommer i sannhet snikende :/
Avatar

Sitere

des 12 2021 - 19:37
Denne sitaten her traff: "Nei, skal jeg være sosial må det være spontant, for om jeg mot formoding har et "bra" øyeblikk, så sier jeg ja der og da, kler på meg og går ut døra. På den måten eliminerer jeg grubling, gruing, oppsyking og dørstokkmiler :)"

Jeg synes spesielt det er dumt å planlegge når jeg aldri vet om jeg skal ha "bra" øyeblikk og det ikke sammenfatter med psyken.
Til forsiden