Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Droppet å dra hjem til påske for å skåne familien for mine plager

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Droppet å dra hjem til påske for å skåne familien for mine plager

april 2 2021 - 03:08
Hei,
Jeg vet ikke helt hvordan dette fungerer. Nå har jeg drukket en halv flaske sprit for å manne meg opp til dette.

Jeg prøvde å oppsøke psykolog hos studentskipnaden her jeg studerer. Dessverre er det opp til fire måneders ventetid for psykologhjelp der.

Min nære familie spurte om jeg kom hjem til påske. Jeg svarte at jeg ikke ville, på grunn av koronasituasjonen. Men egentlig valgte jeg å bli værende her jeg studerer for å slippe å møte de som står meg nært.

Jeg har aldri snakket om at jeg sliter før. Jeg får toppkarakterer på høgskolen, er aktiv på fritiden, og har et stort nettverk. Jeg har mange venner over hele landet, og i utlandet. Jeg digger det jeg studerer, og har ingen problem med å etablere kontakt med folk rundt meg. Men: Jeg føler meg helt tom. Jeg sliter med å finne motivasjon til å gjøre noe – egentlig alt. Jeg sliter med eget selvbilde. Jeg føler meg helt jævlig. Jeg føler at livet ikke gjør mening. Jeg velger bort familien min for å sitte alene på en studenthybel hele påska. Jeg gjør det fordi jeg ikke vil at andre skal få trøbbel med mine problemer.

Livsgnist har jeg med ujevne mellomrom. Men stort sett føler jeg at jeg ikke har noe her å gjøre.

Jeg er overbevist om at jeg trenger hjelp, samtidig som en stemme i hodet mitt sier at jeg ikke må plage andre med alt jeg kjenner og føler på. Jeg har det jo så bra på utsiden. Jeg er en mester når det kommer til å skjule plager. Jeg studerer noe jeg stortrives med, jeg har mange venner og jeg har fritidsaktiviteter som gir meg mye.

Hvem skal jeg kontakte, og hva skal jeg si? Hvordan skal jeg ta knekken på mitt eget ideal om å være så jævlig perfekt?
Avatar

altså

april 2 2021 - 10:47
du må seriøst
sette deg selv først
du må ikke være redd
for å si du sliter
at livet føles dritt
ikke være bare så
pen i lakken liksom
på selve overflaten
håper du får det til
jeg heier på deg <3
Avatar

You’re awesome

april 2 2021 - 20:16
Hei,
Du beskriver smerten din så nøyaktig syns jeg. Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. Det å ha en rolle for andre å se samtidig som man skjuler det indre. Som deg, har jeg alltid klart meg veldig bra til flere menneskers beundring.

Inni meg føler jeg mye av det samme som deg. På min første psykolog time noen sinne i desember 2020 sa jeg: at ingenting gir mening lenge. Jeg har heller ikke snakket med noen om noe, holdt det meste inni meg og jeg er 36. Så å snakke om mine tanker og mitt liv er veldig vanskelig for meg, men jeg har et helt annet språk og kunnskap som gjør meg mer trygg, og jeg føler kanskje ikke like mye skam over det, som når jeg var yngre.

Poenget mitt er, jeg tror du er nokså ung enda, men har veldig god innsikt i deg selv og forstår at de følelsene du har ikke burde være der. Du forstår at du trenger hjelp. Det jeg håper for deg er at du oppsøker fastlegen og starter prosessen der. Man kan bli frisk, man kan få god hjelp til å føle seg bedre. Hvorfor skal vi gå gjennom livet med alt det vonde vi bærer på når det finnes hjelp.

Ikke vent. Jeg ventet. Jeg undertrykte depresjonene og angsten for å prestere og levere på topp. Jeg skulle klare alt og det gjorde jeg frem til nå nylig. I dag forstår jeg ikke at det ikke går over, at det føles annerledes ut og det er mye tyngre. Psykologer, og jeg tror Sigmund Freud sa det, undertrykker man følelsene kommer de bare sterke tilbake på et senere tidspunkt. Jeg har endelig nå startet prosessen med å få hjelp, startet i november og det tar tid dessverre. Jeg har en lege som er veldig flink å følge meg når man står på vent i systemet.

Jeg ønsker deg alt det beste. Bare tenk på det gode alternativet og hvilken påvirkning det vil ha på livet ditt om du faktisk får hjelp for dette☺️
Avatar

Jeg også droppet å dra

april 2 2021 - 20:41
Orker ikke å plage familien med min dystre stemning... Eller venner for den saks skyld
Avatar

Dere har så gode definisjoner på en tilstand

april 2 2021 - 20:53
som jeg sliter med å komme meg ut av selv

I mange måneder og år har jeg egentlig holdt det gående nå, med ren viljestyrke. Ikke ønsket jeg å fortelle noen grunnen til min fortvilelse og ikke klarte jeg å ta imot noe hjelp. Nå føler jeg at alt har stoppet fullstendig opp og ingenting hjelper lenger.
Jeg har ikke matlyst engang, hele livet har bare mistet mening helt fullstendig.
Det er som om jeg har båret på en tung, tung sekk hele tiden og noen har kastet meg med den på ut i vannet. Jeg klarer nesten ikke å puste, føler at jeg synker til bunnen. Jeg Drukner tenker jeg ofte.
Når jeg gråter mye eller bare ikke takler å se ut av vinduet engang.. Jeg har glemt å gjøre noe viktig, vekke meg selv til livet. Jeg føler meg ikke lykkelig eller glad ,selv om jeg ler
Avatar

Re: Droppet å dra hjem til påske for å skåne familien for mine plager

april 2 2021 - 21:14
Du skal gå tilbake til studentenes psykiske helsetjeneste og si at dersom du ikke får snakke med noen umiddelbart, blir du nødt til å oppsøke livskrisehjelpen.

(Til ditt spørsmål nr. 2 kan jeg si at det vet du bare selv, ingen i hele verden kan svare på dette for deg.)
Til forsiden