Noen ganger så blir jeg bare fullstendig dritt lei livet mitt. Uansett hvor jeg går så står det motstand på hvert skilt jeg møter på min vei. Nå om dagen er det pusebarna mine og broren min som holder meg i livet. Jeg vil ikke dø eller noe sånt. Men orker ikke å leve sånn her heller. Jeg har få venner, men ei som bor i nærheten, men hun har barn og sliter litt selv. Mye som skjer. Var hos psykologen i dag. Jeg sier ofte på slutten av timen at hvis jeg har klart å overleve denne høsten som det har vært drit mye som har skjedd og egentlig hele detta året og hele livet, så dauer jeg ikke nå. Herregud... Hu må jo tru sitt når jeg sier sånn hele tida. Men jeg er dritt lei nå. Når blir det min tur til å få det bra i livet. Selvskadinga mi er redningen mange ganger i hverdagen. Skjønner at folk rundt meg er dritt lei av å høre på meg, er noe hele tida med meg. Er så mye helt tilbake til jeg var 8 år, nå er jeg 31. Føler meg som et fullstendig håpløst menneske akkurat nå. Morra mi og stefaren min har dratt hele familien rett ned i helvete. Forrige onsdag fikk jeg vite at det er like mye helvete der hjemme nmå som alltid, så broren min er minst mulig hjemme, mest mulig hos kjærsten sin. Jeg føler jeg har svikta som storesøster til og med.

Hvis det er som du sier, at mora og stefaren din har dratt ned hele familien, er det ikke du som har sviktet. Jeg vet at det er lett å si, men du kan ikke ta ansvar for broren din i tillegg til deg selv. Jeg vet hvordan det er å ha vasset i drit hele livet fra barneskolealder, så jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Og jeg er enig i at det er din tur til å få det bra i livet. Jeg mener at du har rett til det.

Ta gjerne kontakt hvis du skulle føle for å øse ut til noen som ikke aner hvem du er.