Har skrevet her tidligere.
Skal si ting har en tendens til å bli værre.
Jeg har vært totalt nede i kjelleren den siste måneden. Jeg har vært vanskelig å ha med å gjøre, innrømmer det. Jeg eksploderer for den minste ting. Jeg ødelegger for alle rundt meg. Samboeren ymtet frempå for et par dager siden at hun kanskje snart ikke tåler mer negativitet. Jeg ser alltid i etterkant at det jeg sa og gjorde er dumt, men da er det jo allerede for seint. Jeg tenker at alle rundt meg får det bedre uten meg, samtidig som at jeg hater hver jævla dag. Har prøvd alt mulig, medisinering, samtaleterapi.. det er ikke mer her for meg. Det har vært litt av en tur, men føler at det er nok på tide å avslutte den

Bra at du skriver her da, det er en start og et steg i riktig retning. Ikke gi opp enda, det er flere som har vært langt nede men det kan og skal snu.

Har du noen idé om hvorfor du reagerer slik du gjør? Hvor det kommer fra? Noe du har opplevd tidligere eller noe? Jeg spør, fordi jeg sjøl brukte veldig lang tid på å finne ut hva som "feilte" meg og hva som ville hjelpe. Jeg har og hatt samtaleterapi, som hjalp litt, men ga meg ikke løsningen, og medisinering ville jeg ikke begynne på. Det var via selvhjelpsbøker jeg lånte på biblioteket at jeg til slutt fant de svarene jeg trengte, etter å ha vært igjennom litt forskjellig, som hver for seg hjalp litt, men langt i fra nok. Jeg trodde tidligere at det beste var å fortelle om ting til folk, for jeg var tidligere veldig innslutta, at det var bare å snakke eller skrive til folk for å få det ut, og så ville det bli bra. Det er det jeg opplevde at folk mente og. Men så lærte jeg om traumer, og at når det gjelder traumer så er det faktisk ikke bra å drive og skulle fortelle om det som har gjort deg vondt, når du ikke har det bra her og nå. At det viktigste er å få en trygghet her og nå. Og greie å nyte og sjå de gode tinga som er her og nå. Før "mista" jeg dem bare, ved at de vonde følelsene fra tidligere kom og tok over. Og derfor føltes det ut som jeg alltid hadde det vondt, og at det aldri ble noe bedre. Nå greier jeg da å skille mellom hva som var tidligere og hva som er nå, og jeg greier å sjå og nyte det som er godt. Det gjør livet mye bedre! Sjøl om jeg fortsatt har dårlige dager, så føler jeg meg sterkere hver gang jeg har greid å komme meg igjennom dem uten å gjøre noe dumt.

Du sier at du har prøvd alt mulig, men jeg tror en ting gjenstår for deg....om du vil, og her er mitt vitnesbyrd om det...

"For mange år siden, led jeg av dype depresjoner, og jeg tok "overdoser" på tabletter to ganger, men heldigvis klarte jeg ikke å ta livet av meg!
Jeg ringte om hjelp i tide, og ble pumpa.
Egentlig var det et rop om hjelp, at jeg "ville dø", for jeg ville jo innerst ikke dø!

Det som redda meg tilslutt, var at jeg ropte på Jesus, og Han helbreda meg fra all sykdom og depresjoner, slik at jeg i mange år nå har vært helt frisk, og det er jeg så takknemlig for. :)

Husk at du er enormt verdifull!

Vennlig hilsen Monica."

Hei.. Tror ikke det er så mye som hjelper, har prøvd selvhjelpsbøker, skrevet logg. Klarer ikke å få meg til å kalle på Jesus, all respekt for troende, men jeg er ikke og blir aldri det. Det er kjørt

Har og fortalt folk om ting, noen er der og spør om de går bra, men jeg er sikkert langt utfor deres komfortsone for lenge siden. De vil spøke det bort eller har sånne "om du er så langt nede så kan det bare gå oppover :) :) :)". Har gitt opp å snakke med folk for lenge siden. Orker ikke være helt 100% ærlig med psykologen, redd for å plutselig havne inn på tvang og at sertifikat og omsorgsretter osv ryker. Har jo ikke akkurat tenkt til å smelle inn i motgående eller ta noen med meg i suget. Men vet jo ikke hva de tenker.. Er så jævlig lei, det blir aldri bedre..

Jeg ser at du har lyst til å gi opp, og det hadde jeg også før jeg fikk hjelp...

Nå skulle jeg inderlig ønske at du kunne få et glimt av hvilken enorm kjærlighet Jesus Kristus har til deg, og at Han faktisk nettopp i dette øyeblikk står med åpne armer for å ta deg imot hvis du velger å henvende deg til Ham. :) For jeg er overbevist, gjennom årelang erfaring, at Han er den eneste som kan hjelpe deg (og meg...og andre som vil).

Værsåsnill og gi Ham en oppriktig og helhjerta mulighet til å hjelpe deg, før du velger å avslutte et verdifullt liv!

Det er noen som tenker på deg og ber for deg nå.

Vennlig hilsen Monica.

monica mener det bare bra
men din tro er altså en annen
og det er bare å respektere
ingen har monopol på fasiten
men jeg skulle virkelig ønske
du kunne være 100 % ærlig
med en psykolog / psykiater
de trenger hele historien
for å yte best mulig hjelp vettu
og du trenger en trygg samtalepartner ;)

Det tar tid å bli trygg nok til å være 100% ærlig med noen andre, og kanskje trengs det ikke med en gang?

Men hva med å begynne med å være 100% ærlig med seg selv, og så gradvis velge hva en vil fortelle en psykolog eller noen andre? Og så for hver gang kjenne etter hvordan det føles å dele de tinga? Det er du selv som velger hva du vil dele med noen andre. Det handler da og om å fortelle til dem som vil hjelpe deg, hva du trenger og hva du ønsker av dem, for at de best mulig kan hjelpe deg.

Hei, takk for at dere har kommet med gode og velmente råd. Har lest alt. Flere ganger. Vet selv at man balanserer på en kniv og må vekte ord, men det til tross, har jeg sikkert hatt mer nytte av dere enn alle psykologene tilsammen. Kanskje fordi jeg er ærlig?

Synes kanskje det er litt på kanten å trekke inn religion her, selv om mange garantert har hatt stor nytte av det.

Jeg er en mester på å ikke gjøre ukonkrete ting, har kanskje noen tendenser i asbergersverden. Ting må være konkret, på ei liste med hva som skal gjøres når.

Har hatt flere episoder siden sist og kanskje sterkere episoder enn før. Føler at det bare går en vei her.. Og de her postene mine, skjønner at det er lite action i de. Det blir nok like mye action når jeg dør, stille og rolig, godtatt veien for meg.

Siden jeg ikke klarer å skrive logg så tenkte jeg å begynne å beskrive hva som er problemet, selv om jeg "har alt" og ikke har rett til å klage. Kanskje blir det en logg ut av det på sikt som er litt mer givende å skrive.

Jeg har aldri vært typen til å snakke om følelser til andre. Tok mange år før jeg åpnet meg for samboeren. Og der er det nok ikke 100% heller. Vil ikke belaste henne med mørket..
,,
Det nye er kanskje at jeg aldri er glad lenger og ting jeg likte før liker jeg ikke nå

Uansett, kommer sikkert innom her igjen.. Og kaster bort tida deres.

Skal sjekke ut Jesus