Er det noen her som har en diagnose på depresjon? Hva er fordeler og ulemper med å ha en diagnose framfor å ikke ha det?

Jeg vet at jeg lider av depresjon, og det er veldig vondt i perioder, men så føler jeg meg frisk i perioder. Jeg vet ikke om jeg vil spørre legen om jeg kan få en diagnose eller ikke... Jeg fungerer jo stort sett på jobb, men sliter mer i mitt private liv. Hva skal jeg med en diagnose..?

vet ikke om jeg kan hjelpe deg noe serlig. har sitti med det samme spørsmålet i noen år. uten at jeg klarer å bestemme meg. men det går jo kanskje an å høre med legen din? av det jeg har lest så er eneste nytten i å få en diagnose at du kan få hjelp.. det er desverre eneste jeg kan si om saken.

jeg har da ikke en diagnose, men ingen andre har svart enda, så bedre en ingenting håper jeg..

For å kunne få videre hjelp (psykolog o.l) så må man vel til slutt på en diagnose på papiret... Så det er vel kanskje den ene fordelen som kommer ut av det muligens...

Dog er det lett at man får slengt i trynet: "Ååh ser du har depresjoner. Da er det sikkert bare den som slår ut..." Men depresjon er vel ikke så ille å ha på papiret. Verre om man får Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse på papiret. Men det var en digresjon. beklager.

Uansett! Lykke til!

Jeg er diagnosert med depresjon og angst. Dette var en stor lettelse for meg. Fordi tidligere hadde jeg tenkt lenge at det bare var jeg som var svak, at jeg ikke var syk, at jeg bare overdrev osv. Noe som absolutt ikke hjalp på. Men så begynte jeg hos psykolog og da jeg fikk diagnosen begynte jeg å gråte gledestårer. Fordi det beviste at jeg ikke var svak og klagete, jeg er syk. I tillegg fikk jeg da medisiner som jeg virkelig synes hjelper på. Og det er egentlig ingen ulemper med det da det er ingen som får vite det bortsett fra evt. lege eller psykolog, og andre som du selv velger å si det til. På ett jobbintervju har de f.eks ikke lov å spørre om sykdommer osv.

Jeg fikk ganske nylig diagnosen «tilbakevendende alvorlig depresjon». Jeg har hatt blandete følelser iht å søke hjelp. Å innrømme det er noe galt med meg på en måte. Etter at min søster fikk diagnosen bipolar 2, ble det lettere også for meg å snakke med legen min om henvisning videre. Den store fordelen har vært det å få snakke med noen, og å få medisiner som hjalp overraskende godt. Ting jeg trodde bare måtte være sånn, er nå utrolig mye bedre. Jeg fikk omtrent et nytt liv. Og ikke minst er det greit for den jeg deler livet mitt med å vite mer om hva som har plaget meg, og hva som gjør livet vårt bedre.

Er du i tvil, søk hjelp! Får du avslag på en henvisning er det bare å klage på den. Og får du en behandler du ikke liker, er det lov å bytte.

Lykke til!