Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det var en gang en gutt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det var en gang en gutt

mars 22 2020 - 00:34
Blåøyd og naiv.

Jeg plukket søppel for blekkulf.
Jeg vet ikke om jeg egentlig var forelska eller om jeg egentlig visste hva det betød, men husker spenningen fra det første kysset. I smug bak den lokale butikken.
Jeg kunne ligge og se mot himmelen etter kondensstriper og drømme meg bort i hvem som reiste og hvor de skulle.
Og den skyen ser ut som en elefant, ikke sant?

Det her føles ut som minner fra et annet liv.
Den gutten, med lykke i øynene.
Han er borte nå.
Jeg føler på en eller annen måte at jeg er skyld i det selv. Skulle så gjerne gått tilbake og sagt unnskyld til meg selv for at jeg skulle bli sånn her.

De blå øynene er fulle av tårer nesten hver kveld. Jeg gråter alene. Jeg vil ikke at samboer og barn skal se meg nede. For jeg går ikke i kjelleren. Jeg er der.

I noen år har jeg møtt til samtaleterapi, jeg ba om henvisning. Samboeren mente også at det kunne være nyttig.

Men, akkurat som med henne, så klarer jeg ikke være helt ærlig der. For de følelsene jeg har er ikke de fortjent. Jeg er allerede en byrde og vil ikke at det skal bli tyngre enn det er. For det er jo merkbart. Påskriften på tablettene i skapet er ihvertfall ærlig. Bipolar lidelse. Det skjelettet er ute av skapet. Tror hun er fornøyd med at jeg får hjelp og at noe skjer.

Etter at jeg begynte å ta de har jeg også følt at jeg må lyve. "Joda, det går mye bedre nå". Sannheten er at jeg aldri noen gang har vært så konstant nede som jeg er nå. Tror ikke at noen vet det. Masken tas på klokka 07:00 og tas av på kvelden. Kollegaene ville sikkert sagt at alt virker normalt. Men det er det ikke. Jeg vet at jeg er på villspor, men føler at det ikke finnes en sporveksler i verden som hindrer meg i å spore helt av.

Jeg lurer på når jeg skal miste det helt, jeg har ikke kontroll lengere. Autopiloten ble slått på i fjor og jeg er fanget inne i det nå. Det er så mange som avhenger av meg at jeg har nok med det. Jeg har ikke kapasitet til meg selv.

Jeg klarer ikke lenger å se at det gir meg noe å gjøre alle de tingene jeg likte å gjøre før. Det er ikke vits, for jeg vet at jeg ikke kommer til å bli glad av det. Og etter at jeg ble diagnostisert skjønner jeg også at nye interesser kanskje bare er hypomani, så passer på å ikke gjøre for mye ut av det. Har for så vidt ikke heller lengre noen å dra på tur med, spille spill med, dra på byen med. For jeg har ikke gjort noen effort i å holde vennskap gående, jeg er bare en statist i deres liv nå.

Må vel legge til at jeg har suicidale tanker hver dag, men er oppegående nok til at jeg skjønner at de tankene passerer.. Dessuten leser jeg at det ikke bare er en sorgprosess for de rundt, men at det faktisk gir psykiske langtidsskader. Ønsker ikke de det. Kort oppsummert så er jeg langt fra å ta de tankene videre til handlinger.

Men, skulle så gjerne kunne sagt til de rundt hvor fortapt jeg føler meg. Vet ikke hvorfor egentlig, kanskje bare for å ikke måtte bære hele sekken selv. Om de gidder å hjelpe meg da,. Det er jo det jeg frykter. At jeg vil skyve de rundt enda mer vekk fra meg med å være ærlig om de tankene. Vil ikke dele ut skyldfølelse, for det er ikke deres feil.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre..
Psykologen hadde sikkert vært en grei arena for å kunne ventilere, men vil ikke ha mere medisiner. Jeg er flau for å måtte ta de jeg allerede tar. Føler meg ekstra sinnsyk hver kveld når jeg skyller ned "bipolar lidelse" med et glass kaldt vann. Kanskje er jeg for stolt for mitt eget beste, eller?
Avatar

Re: Det var en gang en gutt

april 17 2020 - 22:32
Her beskriver du akkurat hvordan jeg føler meg. Akkurat hvordan jeg har det. Jeg mistet min samboer nå, så kan plusse på litt depresjon i tillegg, men må si at dette hjalp litt å lese. Hjalp å se at det ikke bare er meg. Her kan du bytte ut bipolar med adhd diagnose. Beklager at jeg ikke bidrar med noe svar eller hjelp, men ville bare si takk for at du skrev dette
Avatar

Re: Det var en gang en gutt

juni 1 2020 - 01:49
Hei,

Jeg er også blitt en skygge av meg selv, smilet, humoren, livsgleden er blitt begravet et sted, og jeg klarer ikke finne koordinatene på hvor de ligger.

Jeg har ikke tatt mot til meg ennå til å skikkelig ta grep å få hjelp. Jeg bestilte time med fastlegen i fjor, da det en stund ble for mye med veldig stresset periode på jobb. Men klarte ikke å være klar og tydelig på å be om mer enn de samtalene jeg hadde med legen. Det hjalp litt å ventilere der å da, men det var ikke nok. Jeg hadde et indre håp om at legen skulle forstå jeg trengte mer hjelp.

Min samboer knakk sammen tidligere i uken, hun ba meg instendig om å gjøre noe. Hun kjenner meg ikke igjen, barna trenger å få tilbake pappaen sin etc. Hun elsker meg, ser jeg trenger hjelp, men samtidig var hun tydelig på at jeg må gjøre noe, fordi det ødelegger også henne.

Status for meg er at vennene jeg hadde er mer eller mindre borte, fordi jeg ikke orker, tar aldri initiativ til å gjøre noe med dem. Vil helst bare være alene.

Spesielt siste årene har ting dradd seg til. Godt gjødslet med en alvorlig sykdom jeg må leve med som en tikkende bombe i kroppen. Jeg er ikke «syk» i dag, men plutselig kan den våkne fra dvale og manifestere seg et sted i kroppen. Jeg føler min verdi som person er svekket, ovenfor arbeidslivet mest. Det har gjort at jeg har mistet gnisten i min nåværende jobb. Har heldigvis begynt prosessen med å gjøre noe annet, men det er vanskelig når jeg føler jeg bare burde sitte hjemme og ikke være til bry.

Jeg savner å bli begeistret, savner å glede meg til helg for å kose meg med familien. Savner å ta initiativ til å finne på ting som gir glede. Savner å smile, le, forføre, generelt å leve og føle at jeg deltar i livet....

Håper du finner en vei ut av røkla....
Til forsiden