Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det skjer igjen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det skjer igjen

sep 12 2022 - 16:58
Jeg vet ikke helt hva jeg vil få ut av å skrive her. Kanskje lei av å tenke alt oppe i hodet. Lei av å se tiktoker av folk som glorifiserer å ikke orke noe. Jeg er ikke diagnostisert med depresjon, og vil ikke være den som selvdiagnoserer. Men jeg tror etter å ha slitet med å komme meg opp av senga i 3 år at det gir litt rett til å kunne si man er på et vis deprimert. Det har gått så sykt i bølger. Jeg får plutselig en liten livsgnist til å få tak i livet mitt igjen. Begynner å trene, prøve å ha noen rutiner i hverdagen. Rydde rommet, endelig. Men så går det ned igjen. Jeg føler meg fanget. Fanget i senga jeg har brukt så mange timer i. Dager og måneder i. Mens alle har gått videre i verden utenfor så blender dagene seg sammen i det mørket rommet mitt. Jeg føler de siste årene har vært en tåkete drøm. Jeg sliter med å huske de gangene jeg faktisk har vært glad. Jeg er usikker på om de finnes en gang. Kanskje alt bare var en distraksjon, eller en maske. Var jeg faktisk glad? Jeg er ikke sikker. For det går over med en gang jeg er alene igjen. Når jeg ikke trenger å se noen i ansiktet. Da er alt numment igjen. Eller, nøytralt. Når ting føles nøytralt alene, det er de gode stundene. For ellers så føles alt ut som en gigantisk oppgave å utføre. Komme meg hjem fra undervisning, lage meg mat. I de dypeste depressive periodene så tilbringer jeg mye tid på baderomsgulvet. Jeg lot varmen sive gjennom meg. Jeg pleier fortsatt å ta glovarme dusjer hvor vannet nesten brenner meg. Bare nesten. Varmen gir en slags bølge i kroppen som er utrolig komfortabel. Jeg kunne tilbringe timesvis på baderomsgulvet. Gråtende, tenkende eller nummen. Fått flere mentale sammenbrudd der. På tidspunkt hylt etter noen som kan hjelpe meg. Bare en som bryr seg. Sånn faktisk bryr seg. Ikke bare fordi det er det riktige, men som faktisk ser når jeg har det dårlig igjen. Som ser at jeg ikke bare later som fordi jeg er med mennesker. Det gjør så vondt. Jeg lurer på om det noen gang tar slutt. Jeg trener fortsatt, for jeg har investert i et dyrt treningsmedlemskap. Er vel en slags motivasjon å bruke så mye penger. Men hvis det ikke varer så vet jeg ikke. Jeg prøver virkelig å få det fundamentale på plass. Søvn, trening og næring. Sosialisering er vanskelig når man føler man ikke har noen venner. Mistet nesten alle nå nylig. Det var greit for jeg synes ikke de oppførte seg riktig, men det gjør vondt å ikke ha den distraksjonen å gå til lenger. Jeg har andre venner nå men de er helt ulike meg. Jeg kan ha det hyggelig på et vis men skulle så gjerne hatt noen venner jeg relaterer mer med. Sånn som føles nærme ut. Jeg har en bestevenn men det føles ut som vi begynner å vokse litt fra hverandre. Vi er veldig nærme men jeg ser hun utvikler seg som person. Som er bra, men jeg vet ikke hvor det etterlater meg. Jeg er usikker på om livet mitt har noe progresjon lenger. Spesielt når alt går tilbake til gamle vaner. Det er sårende at vennen min ikke har lagt merke til at jeg har vært deprimert i 3 år nå. At alle de gangene jeg var borte fra skolen i ukesvis ikke var fordi jeg bare ikke «gadd» skolen. Hvorfor satt hun ikke mer spørsmål til hvorfor jeg valgte å ta et år på nytt? Hvem velger sånt? Jeg vet hun har eget liv og egne bekymringer. Og jeg skylder litt for mye på hun, for det er ikke hennes oppgave. Det bare gjør så vondt å ikke ha noen. Jeg skulle så gjerne hatt søsken, en far og mor som bryr seg. Som er sammen. En vanlig helt gjennomsnittlig norsk familie. Som drar på en hytte om vinteren sammen. Syden om sommeren. Spiser middager sammen. Jeg har spist alle middager alene i senga mi i tre år nå. Hvis jeg ikke spiser ute med venner, som jeg sjeldent gjør så er det senga det går i. Netflix blir bestevennen min da. Et sted jeg kan leve et annet liv. Jævlig klisje å drive å si, men det får bort tankende. For fyfaen jeg er så lei av hodet mitt. Alle tankende som repeterer seg hver jævla dag. At jeg ikke er god nok for noen, at ingen bryr seg, at ingen liker meg. Men hvordan skal jeg stoppe å tenke sånn når de reflekterer virkeligheten? Alle er venner på jobben min utenom meg. Jobbet der et halvt år og føler meg som den stygge svaneungen der. Som en sykt raring og de tenker jeg er sær. Vet ikke hvordan det skjedde en gang. Jeg er kanskje en mer stille person, ja, men at det skulle resultere i å føle meg såpass utenfor? Forventet ikke det. Alle har gått videre til studier eller friår i klassen min. Og jeg har ingen venner derfra nesten. Tenker på alle vennene jeg kunne fått på en annen linje eller hvis jeg prøvde å sette meg med noen andre de første dagene. Nå føles det bare ut som at alle der også kanskje bare syntes jeg var rar. Jeg vet ikke lenger. Moren min har skreket at jeg psykopat så mange ganger på meg i krangler at man begynner til slutt å tro på det. Hva hvis det virkelig er jeg som bare er jævlig spesiell? Da føles ikke livet særlig verdt det lenger. Jeg har egentlig i lang tid ønsket å ikke eksistere lenger. I de dypeste depressive periodene har jeg virkelig ønsket å bare bli borte. Likevel har jeg aldri tenkt på selvmord. Eller har tenkt, men ikke ønsket. Vil ikke drepe meg selv eller skade meg selv for det blir som å gi opp på dette syke spillet vi lever vi. Såpass sta er jeg. Men hjelper lite når jeg så å si ikke lever når alt jeg gjør er å råtne i senga. I den aller verste perioden i livet så begynte det å komme kryp i koppene jeg hadde latt være i rommet litt i mange uker. Er kanskje ikke noe unnskyldning for det. Jeg har sett på nettet folk som legger ut alt det ekle rotet, og folk som ikke skjønner hvordan sånt kan skje. Men det er som jeg skriver. Jeg ville ikke eksistere. Rommet eksisterer på et vis ikke lenger i hodet, for jeg ville bare bort. Bort fra alt. Da bryr man seg faen ikke så mye om den jævla koppen lenger. Selv om den lager sitt eget økosystem. Som er så jævlig å tenke på at jeg har vært såpass nede. Og enda så har jeg ikke kommet meg ut. Føles ut som jeg konstant går på tå for å ikke drukne. Når vannet akkurat ikke dekker nesen, så du kan puste på dype siden av bassenget. Thats me.
Avatar

Re: Det skjer igjen

sep 12 2022 - 17:05
Er det trøst eller gode råd du er ute etter her?
Avatar

Re: Det skjer igjen

sep 12 2022 - 19:46
Vet ikke selv. Begge? Ingen av delene? Alt er bare håpløst nå. Har lest alle de «det blir bedre», «det går over» kommentarene. Og ja det kommer kanskje en periode hvor det blir litt bedre, men de er ikke verdt når det går ned igjen. Føles fordømt ut, og at jeg aldri kommer til å komme ut av denne depresjonsirkelen.
Til forsiden