Jeg har endelig klart å begynne og se litt lysere på livet. Min mor var bipolar og tok livet sitt for 9 år siden. Jeg hadde ett veldig godt forhold til henne og hun betydde alt for meg. Jeg tok det ekstremt tungt og klarte ingenting på over ett år. Så møtte jeg det som jeg trodde var mitt livs kjærlighet i 2012 og vi giftet oss. Men etter en kort tid så begynte jeg å slite med angst og depresjon igjen og ble gradvis mere og mere tiltaksløs og energiløs og stengte meg inne sosialt. Dette gikk utover jobb og privatliv. I 2017 mistet jeg jobben og i januar i år gikk kona fra meg og alle vennene bortsett fra en tok hennes parti. Og jeg endte opp langt nede i kjelleren og følte jeg ikke hadde noe mere å leve for. Trudde det var meg det var noe galt med og at jeg var mislykket. I mars gikk jeg til legen og ble henvist til DPS. Og jeg trudde alt skulle bli bedre oppe i huet mitt. Men det ble bare verre og verre. Jeg sluttet å spise, sluttet å sove. Begynte også å straffe meg selv fordi jeg mente jeg ikke fortjente å ha det godt. Armene mine ser ut som en godt brukt skjærefjøl.
Men nå har jeg fått en ny psykolog på DPS og jeg føler hun er det jeg trenger. Har også hatt en samtale med familien og jeg har sett at de bryr seg om meg. Noe jeg ikke har trudd når jeg har vært skikkelig ute.

Så det jeg egentlig vil frem til er at man må ikke være redd for eller for stolt til å søke hjelp. Og det kan ta tid før man får den rette hjelpen. Men den finnes der ute ett eller annet sted. Man må bare ikke gi opp eller drøye med å søke hjelp. Jeg gjorde det og det kostet meg jobben og kona.

Jeg sliter en del med sosial angst pga selv tilliten og har ett veldig lite sosialt nettverk. Kunne gjerne tenkt meg å bli kjent med nye mennesker. Så er bare å legge meg til eller sende en melding. :)