Jeg har slitt veldig i tre år nå, selv om ting har vært vanskelig hele livet. De siste tre årene, tiden på vgs, har vært preget av svært tunge perioder med depresjon. Den siste depresjonen startet i høst, og det siste halve året har vært det verste jeg noensinne kunne ha forestilt meg.

I tillegg til den dype depresjonen har min verden rast sammen, kort sagt. Jeg har blitt sviktet, behandlingssituasjonen gikk i vasken, økonomien har vært vanskelig, og familieproblemene har bare ballet på seg. Faren min behandler meg som om jeg er pesten selv. Han er uenig i et valg jeg har tatt, og han hater meg som bare det. Han truer meg, sier han skal ødelegge fremtiden min, gjøre meg arveløs, og truer indirekte mot å kontakte familie. Alt har gått galt.

Så problemene mine med meg selv har vært der lenge. Tankene mine blir bare verre og verre. I tillegg har alle disse andre problemene utviklet seg, noe som selvfølgelig forverrer situasjonen. Jeg har tenkt på å ta livet mitt i tre år nå, og vært nær flere ganger det siste året. Denne sommeren har lenge vært i tankene mine som en fin tid å dø på, det har liksom vært siste frist. Det er det eneste som har fått meg gjennom de siste månedene - tanken på at jeg snart skal slippe har holdt meg gående.

Dette er for mye for et menneske å takle, dessverre. Jeg er ikke lagd for så mye motgang. Døden er liksom det eneste jeg holder fast i nå. Jeg drømte at jeg druknet, og det er den fineste drømmen jeg har hatt på veldig lenge.

Trist å lese det du skriv. Er der ikkje nokon du kan dele tankane med?

Har folk å snakke med, ja. Men de mørkeste tankene kan ingen vite, fordi jeg vil ikke at planene mine skal gå i vasken.

Har nettopp startet opp hos DPS etter å ha vært i BUP før, men når man er så langt nede som jeg er nå er det nytteløst, det er ikke mulig for meg å ta imot hjelp. Dessuten er jeg møkklei av behandling. Jeg orker rett og slett ikke, og det virker som om psykologen blir demotivert av at jeg er så demotivert.

Det har gått så langt nå, og jeg er så langt nede i kjelleren at nå gidder jeg faktisk ikke prøve å komme meg ut derfra lenger.

Den ytre situasjonen er også viktig. Ein må nok ha litt flaks også for å sjå lyspunkt når det er som svartast.