Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Det blir bra.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Det blir bra.

jan 22 2021 - 19:29
Hei, jeg er en mann i sin beste alder på 46 år, som har slitt med depresjon i mange år har det vist seg. Jeg var av den «stolte» typen som det ikke var noe galt med, og som heller ikke skulle innrømme at jeg hadde det vondt, eller spørre om hjelp. Det som var så skummelt for min del var at det ble den nye «normalen» for meg, i starten så tenkte jeg at sånn er det bare, alle har tunge og dårlige dager.

Født og oppvokst med mentaliteten «du er en gutt/mann, så get over it og kom deg videre» vi viste ikke så mye følelser i min familie når jeg vokste opp, vi snakket ikke om følelser, igjen så var jeg den eldste av barna, og det var min jobb å gå foran som et godt forbilde. Jeg vet mye bedre nå etter et hardt møte med hverdagen for 2 år siden. Da klaret jeg ikke «holde maska» lengre og falt rett og slett helt sammen, klarte nesten ikke stå opp om morgenen, hatet søndags kvelden for da var det arbeidsuke snart, så frem til fredag da var det helg. Hadde ikke energi til å hente/åpne post eller betale regninger, jeg så ikke visten eller poenget med det. Dette fikk etter hvert fatale følger for min familie, jeg har kone og tre barn. Så sommener 2017 fikk jeg et ultimatum av min kone, få hjelp eller så eller så klarte hun ikke mer med meg. Hun tok meg med til min fastlege med makt, og derfra gikk det rett til Akutt Ambulantteam, og startet med samtaler der og etter hvert fast psykolog. Dette gikk jo veldig bra, og jeg ble jo frisk i en «fei» og jeg kjørte på som normalt, var veldig tøff og klar for livet igjen. Så uten forvarsel gikk jeg kraftig på «trynet» sommeren 2018, det var tomt for krefter klarte ikke tenke, surret med alt og visste vel ikke helt hva jeg holdt på med om jeg kan si det slik. Så i på sensommeren gikk det som det måtte gå, jeg mistet jobben og da raste alt og jeg hadde ikke mer å leve for. Nå har jeg miste jobbe, da mister jeg huset og da mister jeg familien. Alle hadde det nå beder uten meg…. Det neste jeg husker var at jeg våknet opp i en seng på Psykiatrisk akuttmottak, jeg husker ikke hvordan jeg kom dit, men det reddet livet mitt. Jeg ble der i 3 dager før jeg ble sendt til Linde for videre behandling, der ble jeg møtt av noen fantastiske mennesker som jeg ikke kan får rost nok.

Så jeg sitter nå i 2021 har det bedre nå en jeg noen gang har hatt, innrømmet for meg selv at jeg ikke er så sterk som jeg tror. At det ikke er flaut eller skam å be om hjelp, innrømme at en trenger hjelp.

Jeg er nå sterkt engasjert i mental helse blant unge, ser på meg selv nå som en sterk ressurs, og at jeg har kommet styret ut av dette.

Og skulle det være noen som trenger en å snakke med, så ta kontakt. Jeg kan ikke gi deg råd eller si hva du skal gjøre, har ingen formell utdanning inne psykisk helse. Men jeg ser annerledes på livet nå enn jeg gjorde for 2-3 år siden.

Og for meg har mottoet nå i Covid-19 en sterk betydning:

ALT BLIR BRA :)
Avatar

Just about

jan 25 2021 - 12:27
Hvis du ikke får hjelp fordi situasjonen din ikke er alvorlig nok gjør du følgende: Gå på Livskrisehjelpen og still spørsmålet "Hvor alvorlig må det være for å få komme til på Livskrisehjelpen?" (Det er viktig at du bruker akkurat de ordene.)

Admin har slettet noe av denne meldingen da det oppfordres til å bruke våpen og trusler. Slettet også meldinger som kom i etterkant.
Til forsiden