Ønsker å høre om flere har hatt denne typen tung depresjon med derealisering, kan lage en lang tråd med utdypende forklaring, men jeg ønsker først og fremst å finne andre sjeldne likesinnede som har erfart tung depresjon over tiår, som har utviklet seg til derealisering. En person som har erfart det samme vil forstå veldig godt hva dette betyr; når du kommer så langt i filosofien at du endrer sinnstemning. Mange kan uttale hvor absurd alt er, men de kjenner det ikke på kroppen. Når først kroppen har realisert og du kjenner all redsel, vet du hva det innebærer. Ting du ser på som kjent, blir vissent, hva er kjent? hvorfor føles et ansikt med sine rare former som kjent og normalt? hva er alle disse absurde formene? hva er hva? du føler du sitter i en tvesidig vegg, alt er ingenting, følelsen er som å falle og aldri nå bunnen.

Du blir bedre. Men hva andre har forklart som psykose, har du nå innsett er realiteten. Vi har antageligvis noe som hindrer oss til vanlig å føle realiteten. Vi kan se den, og prate om den, men ikke føle den. Når man først har følt den, og endret sinnstemning vil man være tilbøyelig til å veksle mellom 1 (her og nå, samfunnet), 2 (større samfunn, politikk), 3 (verdens politikk), 4 (universet, absurditet), 5 (den de færreste har kommet til, men som er der, det du kun kan føle men ikke har ord til å beskrive).

Jeg har aldri brukt sterk dop, men har hørt andre komme nærmere min beskrivelse når de har brukt dop. Jeg tror deler av hjernen som man egentlig ikke bør åpne, blir åpnet. Ingenting er mer absurd enn det vanlige livet her og nå. Jeg ønsker ikke være der jeg er. Jeg ønsker å være i sinnstemning nr 1, der hvor de fleste andre er. Hvor depresjoner handler om relasjoner og handlinger, ikke de umulige depresjonene som ligger i fullt utviklet sinnstemning på grad nr 5.

Har andre ''derealisert'' eller ''depersonalisert'' på en filosofisk og ekstensiell måte? skjønner noen andre hva jeg skrev over?

"når du kommer så langt i filosofien at du endrer sinnstemning"

Føler dette treffer meg veldig.

De punktene forstod jeg ikke. Jeg føler at opplevelsene mine og tankene mine om virkeligheten har kappet bena av å se verden som "normal"

Jeg vet ikke om dette er samme greia. Men jeg har hatt en del veldig kraftige og uvirkelige ut av kroppen-opplevelser. Noen hvor jeg har liksom svevet utenfor min egen kropp og følt at jeg bare kikker ned på et dødt skall. At verden er laget av papir. Alt er kulisser, osv. Som om vi er med i en film eller et spill, uten å vite at vi er med på den. Som om atomene og cellene i kroppen vår er som pikslene på TV. Alt er uvirkelig og virkelig på samme tid.
Noen av opplevelsene har vært mer en sterk tilstedeværelse og en følelse av at jeg er en del av alt og alt er meg.

Jeg kan ihvertfall relatere til det du skriver. Men hvor har du de 5 punktene/nivåene fra? Er det kun dine egne beskrivelser/definisjoner?

hva er virkelighet?
jeg tror jeg har vært innom
alle nivåer
alle eksistenser
alle erkjennelser
alle sannheter
alle konklusjoner
og fortsatt
står jeg ved Sokrates` side:
det eneste jeg vet er at jeg ingenting vet