Gir overskriften her mening for noen av dere? Noen som skjønner hva jeg mener?

Jeg er veldig deprimert og det er i tillegg en dårlig periode for meg. Selv deprimerte har jo svingninger, sant?! Og nå er det altså en veldig dårlig periode, og den har vel egentlig vart siden januar. 2017 har ikke vært et særlig godt år.

Nå er jeg redd og bekymret, og aller mest redd er jeg for at jeg skal ta livet mitt. At noe skal "klikke" oppi hodet sånn at jeg syns det er en kjempegod idé, for det KAN JEG BARE IKKE GJØRE mot dattera mi. Jeg må - og vil - gjøre alt jeg kan for å bli friskere og få det bedre selv om jeg ikke ser noen mening med livet mitt.

Er det i det hele tatt noen som skjønner hva jeg tenker?
Er det sånn at det plutselig kan "tippe over" for meg sånn at jeg ikke lenger klarer å holde fast ved tanken på at jeg IKKE skal gjøre noe så grusomt mot dattera mi?
Kan man bli så sliten av å ha vært psyk så lenge at man ikke lenger klarer å tenke klart?
Er det noen faresignaler som kommer i forkant?

Jeg er utstyrt med en god porsjon selvinnsikt og intelligens, og klarer lett å ha en "korrekt" samtale eller diskusjon om psykisk helse og eget liv - men samtidig er jeg altså redd for at det plutselig skal klikke i det stakkars slitne hodet mitt.

Jeg har en bok som heter "Jeg vil ikke dø jeg vil bare ikke leve" - og det er en så god beskrivelse.

Noen som skjønner noe som helst av dette rotete innlegget?

For det første, innlegget ditt er ikke rotete :)

For det andre, du stiller noen spørsmål her som det ikke er så lett å ha noen absolutt fasit på... "Kan man bli så sliten av å ha vært psyk så lenge at man ikke lenger klarer å tenke klart?"

Min egen erfaring er at man kan bli veldig apatisk til slutt, og sånn sett er det også tenkelig at man kan kunne ende opp med å bli så apatisk til slutt at man ikke lenger bryr seg om barna sine eller andre mennesker. Men du vil i så fall definitivt merke det om du begynner å bli så apatisk som det - særlig hvis du er et menneske med mye selvinnsikt og selv-refleksjon.

Selv har jeg vært utrolig langt nede og tidvis suicidal gjennom hele livet, men jeg har aldri følt at jeg ikke "tenker klart" - selv når jeg har vært sterkt suicidal. Tankene og beslutningen om å ta selvmord (den gangen jeg faktisk forsøkte det) var alltid ganske rasjonelle - basert på den informasjonen/kunnskapen jeg hadde om verden på akkurat den tiden. Jeg har aldri opplevd å "plutselig forsøke å ta selvmord helt ut av det blå", uten å ha overveid situasjonen først. Og i og med at du har en god porsjon selvinnsikt og intelligens som du sier, så tviler jeg på at du kommer til å gjøre noe slikt uten å tenke rasjonelt gjennom det først. Så jeg tror ikke du kommer til å "klikke" sånn helt uten videre...

Og dessuten så er du veldig klar med deg selv på at du ikke ønsker å gjøre det mot dattera di, så det er uansett ganske usannsynlig at du vil kunne gjøre det, siden motstanden i deg er så stor.



PS: "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve." Mm, de fleste deprimerte mennesker føler det slik. De vil egentlig ikke dø; de vil bare ikke ha det slik som de har det. Og selvmord blir da dessverre ofte ansett som det beste alternativet - men sjelden som det ideelle alternativet...