Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Deprimert....av og på..

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Deprimert....av og på..

mars 19 2019 - 14:50
Vet så inderlig hvordan det er å føle seg utafor, ikke bra nok, og at man ikke "passer inn".Jeg var veldig stille og sjenert som barn- og litt mobbing gjorde det ikke bedre. De få vennene jeg syns var gode venner flyttet, og jeg ble mer utafor...Av den grunn så kuttet jeg skolen etter halvt år på vgs. Ble akk det samme der..og da sa det liksom stopp! Det var nok et litt dumt valg, for har heller ikke utdanning idag..- men heldigvis så traff jeg en kjæreste og flytta etterhvert til byen han bodde- en god del større enn bygda jeg bodde i før. Det var veldig godt komme vekk fra alt! Fikk etterhvert hjelp til litt praksisplasser mm.. Selv om det tok lang tid kom jeg etterhvert i mer fast jobb- men da i et annet fag enn jeg hadde prøvd meg i- og likte det mye bedre! Flyttet igjen- ny kjærest..
Tror jeg har hatt enklere for å fått meg partner enn venninner opp gjennom- har vel litt problem å stole på folk og særlig jenter- opplevde jo litt utfrysing også så mulig litt derfor.. Nå er jeg godt voksen, flyttet hit jeg er for et par år siden etter vært single noen år. Jeg hadde mistet jobben jeg hadde vært i og følt meg trygg og likte gjennom 8 år. Kanskje jeg fikk bedre hell med å finne ny jobb nye plassen..men nei-synes det ble verre! Savner også et par stk jeg traff forrige sted iblandt- i vennegjengen til eks..Ikke at vi ble brstevenninner men kunne allfall bli en fest en gang iblandt! Vrient bli kjent med folk her, og vrient med jobb..vrient å føle en virkelig passer inn og trives! Har vært navklient lenge, og det var noe som gjorde meg mer deprimert enn noensinne! Noen mennesker skulle ikke ha jobbet med mennesker for å si det sånn! Alt ble mer og mer slit og jeg følte meg enda mer nede! Vel- men et menneske der fikk meg heldigvis litt videre- etter jeg ufrivillig begynte felle tårer..
Da ble jeg sendt til " jobbhjelp" pluss lege grunnet depresjon.. Syns ikke samtale hos lege hjalp så mye- og har hele tida vært imot pilleavhengighet, så litt sta er jeg og vil klare meg selv! Og faktisk har jeg klart det meste av livet!!! Jeg vet jeg kan være ganske sterk! Andre ganger kan jeg være helt i kjelleren og føle jeg sitter dønn fast- og får meg omtrent ikke opp av senga noen ganger..! -da kan keg også bli handlingslammet en god stund..- men som regel prøver jeg etterhvert finne et lite lyspunkt- ikke stort men litt! Jeg er forressten i jobb igjen..takket ja til prøve der og jeg fikk den etter prøveperiode.. Var mest fordi jeg ikke orket mer nav, og kunne jo ha den til jeg fant annet. Er der som ekstrahjelp og vikar.. -blir langt fra rik! Noen ganger aner jeg ikke hvordan få endene til å møtes økonomisk..Har heldigvis snill samboer! Av og til virker det inn på forholdet også for ganske sjelden vi har råd reise eller gjøre så mye litt mer artige ting.. - jeg elsker reise.. - men blir ikke mye av det når en får under 10000 utbetalt.. Glad jeg/ vi ikke har unger!
Gått over et år i ny jobb, og de er fornøyd med meg, men jeg trives ikke der- og de dagene jeg er der er det som regel litt vel mye stress. Begynt grue meg til de dagene jeg skal på jobb! Jeg "klarer" det, men stresset sitter i flere dager etterpå..- ikke akkurat så bra! Leter fortsatt ettee annet og søker..men virker mange ganger håpløst..
Vært på intervju et par ganger men andre fikk den..- bra, men ikje bra nok..- igjen og igjen..
Lurer jo mange ganger på om jeg noen gang skal klare komme videre denne gangen- og få igjen "mitt eget liv" hvor jeg trives og er masse bekymringer mindre.. Gir vel ikke opp, men forferdelig sliten- mister lysta til omtrent alt plusd pågangsmotet! Også mista en del formen- for de gåturene jeg likte så godt før har blitt mindre og mindre..- fordi jeg rett og slett føler meg helt ferdig- og da spesielt om jeg har hatt et par dager jobb..- Må ha dager på og hente meg inn igjen!- Var ikke sånn der jeg hadde langvarig jobb før- der grudde jeg meg ikke, følte meg hjemme, og var så bra.. men men.. Aner ikke hvordan jeg skal komme tilbake dit. Vet jeg må ha noe annet..men lett er det neimen ikke!
Har ingen gode venner eller så mange bekjente her heller.. så savner også noen snakke litt med mm iblandt- andre enn kun sambo.. Noen som ikke sier og "vet" hva jeg skal gjøre, men som kan forstå litt samtidig som de også har litt humor..- for jeg har det også-tross alt:) ( vært helgrått uten!) Noen som vil skrive litt- er de velkomne:)
Avatar

pssssst

mars 21 2019 - 21:03
Gabriel Scott:

MAKTEN OVER ANDRE ER INTET, MAKTEN OVER SEG SELV ER ALT ;)
Avatar

Hei :)

mars 25 2019 - 10:47
Noe av det du skrev traff meg midt i hjertet. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Ta gjerne kontakt dersom du ønsker det!
Avatar

Kjenner meg igjen

mars 30 2019 - 11:22
Hei, Happylife!
Jeg kjenner meg så veldig igjen i mye av din historie. Jeg er en voksen mann som har hatt depresjon og dystemi (kronisk senket stemningsleie) de siste 15 årene. Det meste av tiden har jeg vært godt medisinert for depresjonsanfallene. Men medisinen jeg stod på gjorde meg så følelsesmessig nummen at jeg måtte slutte på de.

Dermed sitter jeg her nå på andre måneden sykmeldt, mens jeg prøver å komme meg på beina på nye medisiner - men det tar tid og jeg får beskjed om å være tålmodig. Noe som er veldig vanskelig når man har vært i fast jobb i over 20 år og bare vært sykmeldt en og annen uke med influensa. Jeg er i en fast og trygg jobb, av en type yrke som mange trolig ville misunne meg. Likevel trives jeg ikke der og har i mange år ønsket meg bort. Jeg har søkt på mange jobber og vært på første gangs intervju, men aldri kommet meg helt gjennom til ny jobb.

Jeg er ny her på forumet og har bare såvidt begynt å lese. Men jeg må si at jeg kjente men igjen i mye av din historie. Jeg har opplevd mye av det samme i mitt liv, om du ser bort fra jobbsituasjonen. Kan bare si at jeg føler meg deg og forsøker å sende deg sterke håp om at det skal bli bedre!!
Til forsiden