Her er en av sirklene, slik jeg tror det er:

En opplever at virkeligheten skuffer på de mest fundamentale måter. Når det blir for vondt med alle skuffelsene, så blir det enklere å anta at ting går shit. For å skåne seg fra skuffelser, og det vonde håpet som en egentlig ikke tror på.

Da er det ikke lenger bare livet som er shit i seg selv, men også tankene om det.

Derfor, om du er sterkt eller kronisk deprimert, trenger du ikke å bruke tid på å klandre deg selv. Du gjorde bare ditt beste utifra det du visste, og nå er det på tide å fortsette med det. Å gjøre ditt beste utifra det du vet nå.

Så er spørsmålet hva en gjør for å bryte sirkelen. Det kan være nyttig å spørre seg selv om en virkelig tror at en bestemt ting er håpløst. Og om den betyr nok for å åpne opp for muligheten for at at det er en mulighet. Altså begynne å handle som at dette kan gå. For det er slett ikke sikkert at det går. Det som er sikkert er at stillstanden vil brytes. Kanskje er det i seg selv en måte for å bryte depresjonens sirkel

Men jeg må bare erkjenne at hvert skritt på veien er i lidelse.

Tilsynelatende uoppnåelige drømmer og den påfølgende logiske slutningen, "jeg må bare innfinne meg med det". Deretter blir ingenting gjort lenger med den gløden som håpet om de dypeste ønsker gir. Depresjonen er der for å bli.

Kanskje en bedre vei er å gå for håpet, til det er så motbevist at sinnet endelig kan akseptere, å "godta de ting jeg ikke kan gjøre noe med".

Håp som trengs for å leve, men som minner oss på håpløsheten som gir lyst til å dø.

For å gå mot håpet så er det ikke nødvendigvis noe annet valg enn å gå med håpløsheten i hælene.