Hei
Jeg har vært sykemeldt med depresjon mye i løpet av livet.
Med og uten innleggelser.
Livet føles ofte tomt og meningsløst og trist.
Selvmordstanker som kommer snikende og forsvinner igjen..
J forsøker holde hodet over vann og muntre meg selv opp mye..

Vet ikke helt hvorfor livet mitt er sånn..

Er sliten av å ha et sånt liv..
Savner å ha håp og driv fremover i livet.

Flere som har det sånn?

Utad og egentlig har j mye å være glad og takknemlig over .
Dette er vanskelig å ha det sånn.
Hvorfor kan jeg ikke bare være mer glad og lykkelig ?

Hva er vitsen med å fortsette sånn?

Barndommen husker jeg lite konkret fra .
Mye at jeg bare husker stemninger men ikke noen særlig konkrete episoder..
Derfor også vanskelig å skulle forklare mye.

Nå er jeg voksen og burde uansett være ferdig med det forlengst..


Dette er noe som ikke syntes på meg at jeg har det sånn. Utad er jeg en ganske vanlig velfungerende dame. Få som forstår og det skaper en ensomhet og avstand..

Flere som har det sånn som meg ?

Hilsen meg

Hva slags mennesker har du i livet ditt? Har det vært de samme hele livet, eller har du vekslet mellom ulike miljøer?