Har etter mange år fått bekreftet at jeg lider av angst og depresjon. Det har gitt meg mer forståelse for lidelsen, men samtidig også mye frustrasjon. For det går sånn i bølgedaler. Og den minste ting kan utløse det. Jeg har verdens 3 beste og mest forståelsesfulle venninner, som jeg kan kontakte døgnet rundt. Og verdens beste kjæreste. Men allikevel, føler mye på angst, uro og ensomhet. Skammer meg nesten for jeg er ikke alene. I påsken gikk jeg på en kjempesmell. Selvmordstankene tok over alt fokus,ensomheten tok kvelertak... Takk og lov for at ei venninne kom innom. Prøvde å forklare til kjæresten om hva jeg sliter med nå, men følte ikke jeg fikk den forståelsen og omsorgen jeg trengte. Ikke hadde han tid til å komme innom heller. Selv om jeg sa jeg trengte han. Men fikk sms om at han var glad i meg. Ja, det varmer det... Men...hva kan jeg forvente egentlig?

Virker det som.
Det er bare en myte at det bare er ensomme , arbeidsledige folk uten sosial nettverk som blir syke.
Sånn er det faktisk ikke.

Mine nærmeste vil aldri forså meg og mine greier heller , men det kan jeg heller ikke forvente.

For min del er det sånn at jeg måtte lære å være min egen helt og bestevenn.
Ikke alltid jeg lykkes , men det er den personen inni som må graves frem for hver gang tankene går ned i brønnen.

Selvbilde er skurrete når man ser på seg selv, når man er deprimert.
Det gir feil bilde av oss selv.
Andre ser den fine bilder- det bilde man burde se.
Men angsten er som en tung djevel som vil dra deg nedover og nedover.

Du må kjempe imot og prøve å skille deg fra den mørke blindpassasjeren.
Den vil ikke gå helt bort, men den må ikke tro at den snakker sant .

Tusen Takk for fine ord. Skal prøve å tenke på det at jeg er min bestevenn. ????

:)

Prøv å gjenkjenne tanken når den kommer :
- du er dum, du fortjener ikke noe osv.
Det er den mørke tvillingen som speiler deg.

Det er ikke din skyld , det er ikke du som gjør dette. Det er angsten og den er et eget vesen.
Men du må jobbe aktivt , hver dag .
( for den er lur og driver bakholdsangrep)

Takk igjen. Synes det er veldig vanskelig, når jeg prøver å fortelle til kjæresten hvordan jeg har det, og føler alltid han kommer med motargumenter. Og så sitter jeg der da, og føler meg dum, får ALLTID dårlig samvittighet. Og føler Jeg må unnskylde meg for at alt skal bli bra igjen.
Blir jo lei meg, når han ikke har tid til å komme, når jeg har det som værst.

Tusen takk for svar og råd. Skal gjøre så godt jeg kan.