Jeg har vært deprimert lenge. Styggen på ryggen hadde full kontroll på innsiden. På utsiden tok jeg på en maske som hjalp meg prestere til jeg gikk på en smell. Siden har jeg vært mer eller mindre sykemeldt.
Jeg går til samtaler og tar to forskjellige antidepressiva. Sykdommen er under grei kontroll for tiden, men de negative tankene gir ikke slipp. Vil vel aldri slippe helt.

I tillegg har jeg blitt far til en nydelig unge. Kombinasjon psykisk helse og være foreldre skremmer meg voldsomt.

Noen som har erfaring med å være deprimert og foreldre? Jeg setter pris på all type erfaringer. Kanskje jeg trenger en samtalekontakt som er lignende situasjon.

Jeg hadde selv fødselsdepresjon som varte i nesten to år. Det som er hardt for meg å svelge nå er at når man har vært deprimert tidligere, så øker faren for å bli deprimert senere. Jeg befinner meg for tiden på psyk, et sted hvor jeg har fått sykt god hjelp. Det jeg skulle ønske jeg hadde fått vite om sist jeg var skikkelig deprimert, ect behandling. Nå vet jeg ikke hvor deprimert du er, men det finnes så mye god hjelp der ute. Det vanskeligste er kanskje å finne den rette behandlingen som er mest effektiv for seg og sin situasjon. Jeg har fått diagnosen tilbakevendene depresjon, jeg er selv mamma men har nå fått riktig hjelp til å skulle klare meg godt når innleggelsen er over. Du har jo tatt tak, du skriver at du går på medisiner, om du en dag føler at ting blir verre så fortell behandler om det. For Stol på meg, det finnes så ufattelig mye der ute av behandling. Jeg går nå inn i min 4 uke på psyk, jeg skal fortsatt ha noen runder med ect, samt fortsette på antidepressiva. Hadde ikke jeg fått hjelp når jeg gjorde, jeg hadde ikke eksistert lengre. Og jeg har lært så ufattelig mye av oppholdet mitt på psykiatrisk. Masse lykke til på veien videre! Jeg heier på deg!

Takk for at dere ville dele erfaringer med meg. Det setter jeg stor pris på.

@Høst1234
Dette er en tøff historie. Jeg tror jeg skjønner hvor din råd kommer fra. Jeg har heldigvis fått en del håp tilbake om at jeg ikke trenger å ha på maske lenger. Å gå hjemme med maske er ikke en alternativ for meg.

@macaroni
Jeg ble så glad da jeg leste at du er på vellykket behandling. Dette er råflott. Sender deg en venneforespørsel. Kanskje vi kan passe litt på hverandre.

Hei

Å gå rundt med en maske går som regel bare for en stund før masken blir vanskeligere og vanskeligere å bære. Godt at du går til samtaler, ta imot all hjelp du kan få. Vær ærlig om alt og si hva som hjelper deg og ikke, samme gjelder til partneren din hjemme (om du har). Skal du komme deg videre må det ofte en endring til og det er bare du som vet eller kan komme frem til hva det er som hjelper akkurat deg. Som det sies over er det god hjelp å få på veien :)

Kjære deg!
Takk for at du delte historien din.
Den traff meg rett i hjertet fordi jeg har selv følt på mye av det samme som deg.
Jeg håper du får god oppfølging og hjelp til sykdommen.
For min del, blir jeg sint og aggressiv (ikke voldelig) av å være deprimert. Jeg unner ingen å være rundt meg når jeg er dypt nede i en kjelleren.
Visstnok mange menn som opplever depresjon på den måten. Har du merket at du blir mer sint når du er deprimert?
Medisiner har hjulpet meg en del, men jeg trapper ned nå etter snart ti år på 20 mg Cipralex.
Livet er tøft noen ganger, men jeg har bestemt meg for at jeg må jobbe med å kunne stå i stormen og har heldigvis en kone som støtter meg i min beslutning. Jeg håper å høre mer fra deg.

Denne traff virkelig rett hjem hos meg... Det er synd at ting er slik, men jeg føler at det er "godt" å lese om andres erfaringer som er like som mine...


Vh
Peter