Når en depresjon ikke går over. Hva gjør man da?
Jeg har hatt depresjon og angst i 34 år. Har fått hjelp på dps tidligere. De siste 4 år, har jeg kun fått samtaler 2/ mnd med sykepleier i kommunen. Får ikke hjelp på Dps mer.
Men jeg blir ikke bedre, bare værre. Så hva gjør man?
Bor på nytt sted, uten familie og venner.
Alt er svart,svart,svart.

Jeg vet dessverre ikke hva man skal gjøre men finnes det noe som helst som gir deg følelsen av lykke eller glede? Hva som helst....

Leve med angst (har ikke søkt på det) burde kanskje gjort det, fordi jeg ser for meg et liv preget av det selv men tenker det går an å leve selv om man har det? Uten å drømme at man «blir som alle andre / vanlig» da blir håpet fort knust.

Sett bor ifra at angsten faktisk ikke forsvinner, vil du feks. Fortsatt ha venner?
Selv om er deprimert/angst mener jeg. Jeg kunne fint hatt en venn med det, fordi jeg har det selv, så hadde vi hatt det fint/kjipt sammen? Gjort ingenting sammen eller gjort ting man egentlig ikke skal sammen osv...
Har ikke forsøkt selv, jeg har ingen venner (har en kosebamse, den gir meg mye støtte)
Dog har jeg klart å skaffe familie... på godt og vondt.

Trist når alt er bekmørkt og bare slitsomt og vondt men det vet du så altfor godt, 34 år er lenge :(
Ønsker deg alt godt.

Ensomheten er kilde til å gå i den vondte spiralen av uro bekymringer og..til slutt depresjon.Det beste er å komme ut i sosialt lag..Røde kors hjelper med besøks venn og møtegrupper...Start derfra og etterhvert begynn å granske dine tanker og mønstrer av tankesett og skyv bort usssane tanker som graver deg ned og skaper negative følelser..Du slitter nok med indre usikkerhet og lav selvfølelse..pga du raker ned på deg selv?Positiv indre dialog og aksepter deg som du er ..mer en bra nok.Stor klem!:)