Heisann!
Helt ny her, men føler jeg må lufte meg litt da jeg aldri har åpnet meg for noen.
Jeg har sliti med Depresjon, ptsd, dystemi, angs siden jeg var liten gutt.
Grunnen til dette er kort fortalt:
-Onkel som ble skutt og drept ( henrettet ) i Norge.
-Mor som har vært alkoholiker så lenge jeg kan huske med all morro som medfølger, fester hjemme, låst inne på soverom mens mor festet hele natten, slått av ukjente mennesker pluss annen morro.
-Far som satt inne for mord, flyttet fra norge når jeg var 16, så jeg var alene med alkoholker mor, søster som dopet seg med alt som var, pluss ansvar for min søster sine to barn.

Gått til psykolog siden jeg var 18 år ( er 30 år idag ) avsluttet når jeg var 28.
Gått lenge med ønske om å ta mitt egent liv, noe som lever sterkt idag tiltross for at jeg har gjort det veldig bra i livet til tross for oddsene.
Jeg har en godt betalt jobb, stor hus, fantastisk kjæreste, ett fantastisk barn ( + ett til på vei )
Har holdt alt skjult i alle år for venner og familie,kun jeg som vet hva jeg føler.
Jeg greier ikke riste av meg den følelsen at jeg ikke hører hjemme her på jorden, at alt hadde vært bedre om jeg bare kunne blitt borte.

Dette var en veldig veldig kort utlufting/informasjon men takk for dere som tok dere tid til å lese :)

PS: Har ikke tenkt til å ta mitt egent liv så ingen grunn til bekymring.
Kun utlufting av mine egne tanker.

Ha en fin kveld!

Dette er første gang jeg er inne på denne siden. Leste det du skrev, laget en bruker og nå svarer jeg deg. Du er modig som forteller om hvordan du har det. Jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver og det fungerer som en trøst. Utenforskapet jeg kjenner på blir en anelse mindre av å vite at det jeg føler er jeg ikke alene om. Min historie er veldig annerledes enn din, men det er den samme følelsen jeg ikke klarer å riste av meg -at jeg ikke hører hjemme her.

Kanskje vi er aliens:-)

Takk for at du skrev. Det rørte noe i meg.
Alt godt

Hei, Birkebane. Er også ny her. Det var så fint å lese... takk for at du deler og lufter akkurat som ting er. Du som har opplevd så mye smerte og ensomhet, det høres ut som du ennå bærer alt dette så alene? Tenker du må være sterk som en bjørn som har fått til så mye i livet ditt allerede på tross av dine erfaringer som du bærer med deg. Så hva ville skje om du også delte med noen du har fysisk rundt deg? Du har opplevd fæle saker og har bedre grunn enn de fleste til å plukke diagnoser hos psykologen, men det er vel det du har opplevd som har vært sykt, ikke du som var syk. Du har noe i deg som vil komme fram... takk for at du kommer fram her. Ja, det rører meg også.
Klem