Hei alle sammen, mitt navn er Glenn.

Jeg er en mann på 24 år som har slitt med depresjoner helt siden jeg var 13 år. Jeg har alltid vært usikker på meg selv, aldri hatt noen selvtillit i det hele tatt. Jeg har hatt selvmordstanker siden jeg var 15 år og har i perioder gått til BUP og DPS uten at det har hjulpet noe særlig. Hele livet har jeg alltid sett et potensiale for meg selv, at jeg skal kunne klare og bli noe, samt gjøre den ene personen jeg er mer glad i enn noen andre stolt av meg. (Min mor).

Men så skjer livet, havnet i feil miljø, begynte å ruse meg i ung alder og som et resultat av det har jeg ruset meg i 8 år. Er rusfri nå, men det er nå som jeg er rusfri at jeg ser hvilket helvete jeg har bak meg, og det spiser meg opp innvendig. Hver dag er et helvete å våkne opp til, hver dag går jeg rundt og fantaserer om måter jeg kan ta mitt eget liv på, at jeg ikke har noe å leve for, at jeg ikke har noen å leve for selvom jeg har veldig mange gode venner samt en fin familie og en utrolig fantastisk mor. Men jeg går rundt med tanken at jeg er en enorm skuffelse hver dag, at jeg er en skam, at jeg rett og slett ikke fortjener å leve. Det har ikke skjedd spesielt mye bra i mitt liv, og mye av skylden for det er min egen. Men jeg ser bare ikke noen fremtid, jeg har rett og slett bare lyst til å avslutte mitt liv, og det hadde jeg også gjort hadde det ikke vært for moren min, tanken på hvor mye det ville knust henne, ødelagt henne... Jeg er jo den eneste hun har, hun og faren min ble splittet rett etter at jeg ble født og hun har ikke noen samboer.

Men nå har jeg faktisk bestemt meg, at nå vil jeg avslutte mitt liv på denne jord, jeg bare håper at min kjære mor kan tilgi meg for det jeg snart vil gjøre og at hun kan fortsette sitt liv.

Jeg har bestemt meg for at når jeg nå i August har fått solgt unna det lille jeg har, og tjent opp nok penger på den drittjobben jeg har så skal se dra på en reise rundt om i verden, hvor jeg skal besøke steder jeg alltid har villet se, oppleve ting som jeg alltid har villet oppleve og under denne reisen så vil jeg finne et vakkert sted hvor jeg fredfullt kan møte min skaper og endelig få en slutt på lidelsene, alt de vonde, og forhåpentligvis finne fred.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver alt dette her, men jeg føler bare for å få det ut. Jeg fisker ikke etter sympati eller noe. Jeg ville rett og slett bare skrive ned tankene mine et sted.

Håper alle dere andre finner håp og livsglede, jeg ønsker dere med hele mitt hjerte lykke til.

- Glenn.


Hei Glenn! Det gjør inntrykk å lese historien din og om alt det vonde du har opplevd. Så er du velkommen til å skrive med oss som jobber her eller ringe oss på 116 123.

Hilsen
Sidetmedord
Administrator

Hei! Jeg synes ikke du skal avslutte livet ditt. Etter det du skriver, så har du mye å leve for. Du sier f.eks. at du har mange gode venner. Mange kan misunne deg det. Du har en mor som du synes er helt fantastisk. Mange vil også misunne deg det. Du går rundt og føler/tror at du bare er en skam for alle, det kan godt hende at du tar grundig feil, at de ikke tenker sånn i det hele tatt. Iallfall så er jeg helt sikker på at din mor ikke tenker det, hun er bare glad for at du lever, og hun er nok veldig glad for at du har greid å kjempe deg ut av rusen. Det er jo fantastisk godt gjort at du har klart det, for mange klarer det aldri. Jeg er sikker på at du har stort potensiale i deg til å få et godt liv. Men det kan ta tid. Men jeg synes at du skal snakke med moren din og kanskje med noen av vennene dine også om hvordan du føler det, akkurat det du skrev her, og jeg tror ikke at de vil dømme deg. Det er noe fantastisk som skjer når man er åpen og ærlig om hvordan man har det/føler det, du kommer nærmere andre, og de vil gjerne hjelpe deg så godt de kan. Kanskje du kan vise dem dette innlegget her hvis du ikke tør å si noe høyt? Jeg synes faktisk også at hensynet til din mor skal telle her. Hvordan skal hun tolke det hvis du forsvinner nå som du faktisk har kommet deg ut av rushelvetet og tilsynelatende har begynt på et nytt og bedre liv, og så tar du livet ditt? Ja, hun kommer til å bli helt ødelagt, du må ikke gjøre det mot henne. Jeg tror det er mye bedre at du snakker om hvordan du har det. Det vil hjelpe godt.....hvis du ikke liker den jobben du har nå, kan du ta noen små skritt for å komme over i noe annet. Folk vil hjelpe deg med det også, hvis du bare forteller. Her inne kan du også få hjelp og støtte av mange som strever med sitt, men som også gjerne vil støtte andre. Det er mange fine mennesker her inne....

Hei Glenn. Ingenting gjør meg mer trist enn å se personer gå igjennom slike ting. Å leve med depresjon og selvmordstanker, og ikke vet hvor du skal gjøre av deg, er så vanvittig vanskelig. Du føler deg helt tom og helt jævelig. Du føler deg verdiløs, og at livet ikke er verdt å leve lenger, at folk ville hatt det bedre uten deg. Jeg går igjennom akkurat det samme.

Når man først har kommet seg inn i depresjonens sirkel, er det et rent helvete å dra seg ut igjen fra gjørma. Jeg er ikke i nærheten engang, og jeg er akkurat som deg. Å høre uendelig mange ganger hvor mye du betyr for folk betyr nesten ingenting for deg lenger når du er i denne sirkelen. Men det er ikke DU som snakker. Dette er depresjonen. Jeg vet, det er helt for jæveeeelig og i det minste klare å tenke på en positiv ting om deg selv, før følelsene og tankene tar overhånd. Men du må vite, du ble født av en grunn! Dette er IKKE slutten for deg. Du har såvidt begynt å leve!! Du har vært en tidligere rusmisbruker...HVOR STERK ER IKKE DU A?

Det som er med mange av oss, er at vi tenker inn i framtiden og tror vi ikke har noen. Ikke tenk så langt fram enda. Ta en dag om gangen, minutt for minutt, sekund for sekund. Livet ditt er så verdifullt og du betyr uendelig mye! Send meg melding når som helst, hvis du føler for å snakke med noen. Noen ganger kan det kanskje hjelpe å snakke med en du ikke kjenner.

I believe in you!! <3

Det med å ta en dag om gangen, minutt for minutt, sekund for sekund, det kan hjelpe. Man trenger ikke tenke på alt det man føler man skal klare i framtida, eller på alt det som skulle vært ugjort i fortida. Man kan tenke på nuet. Hva kan jeg gjøre akkurat nå for at livet skal bli bittelitt bedre? Da jeg lærte meg det, ble livet bedre, for de børene jeg skulle bære, ble ikke så mange. Jeg trengte ikke å bære mer enn akkurat nuet, og det klarte jeg jo faktisk.....